RELIGION: Religion har vært en kulturell ramme som har gjort det lettere for oss å være bedre mennesker, skriver Aksel Braanen Sterri .
Foto: Gorm Kallestad / NTB scanpix
RELIGION: Religion har vært en kulturell ramme som har gjort det lettere for oss å være bedre mennesker, skriver Aksel Braanen Sterri . Foto: Gorm Kallestad / NTB scanpixVis mer

Veien til karakter

Lever du livet du burde leve?

Du finner verken svarene du leter etter inne i deg eller i den rene fornuft. Visdommen ligger i kulturen.

Kommentar

Jula er tiden for å være med de man er glad i og vise at man bryr seg om dem ved å rote rundt i fullstappa butikker på jakt etter gaver. Men jula er også en tid for ettertanke. Lever vi det livet vi burde leve?

I dag blir dette spørsmålet raskt et spørsmål om vi realiserer oss selv og om vi er lykkelige med det vi gjør. Har jeg valgt riktig karriere? Bruker jeg tiden min godt? Er jeg sammen med den personen som gir meg mest glede?

Og svarene skal vi finne ved å lytte godt til våre følelser. Vi skal finne vårt autentiske selv. Hva er det jeg vil når jeg skreller vekk alle forventninger?

Men hva hvis denne søken etter svar, er basert på en myte? Troen på at det finnes et godt, autentisk jeg, ble skapt av romantikerne, som Rousseau, som mente vi fra naturens side ble født gode og korrumpert av samfunnet (se pdf).

Nå vet vi bedre. Før det moderne samfunn formet oss til dem vi er, drepte vi hverandre i hopetall. Det er ikke så rart. Vi er et resultat av en evolusjonsprosess som belønner både samarbeid og konflikt. Ja, vi har våre gode sider, men vi er også egoistiske, slemme, voldelige, har for stor tro på oss selv, sliter med viljestyrken og lurer oss selv til å tro at vi er snillere enn vi er.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Selv når vi skal være snille, så lurer vår egen psykologi oss. Vi er mer villig til å betale for å redde livet til ett menneske, enn å redde flere for samme sum. Stalin sa det godt: «Ett dødsfall er en tragedie. En million er statistikk.»

Nei, det er ingen grunn til å tro at sannheten om hva vi bør gjøre «ligger i oss» eller at vi vil leve gode liv om vi bare er oss selv. Men hvordan kan vi da bli bedre?

Jeg har lenge tenkt at vi ved hjelp av fornuften kan bli bedre mennesker. Om vi tenker oss godt om, så vil vi forstå at vi har en forpliktelse til å forhindre lidelse, selv når den ikke tilfaller oss. Vi bør derfor gjøre mye mer enn vi gjør i dag for å hjelpe de som har det verre enn oss.

Og hvis vi bare bruker vitenskapens metoder for å finne ut hvordan vi kan hjelpe andre mest mulig effektivt, slik organisasjonen GiveWell gjør, så kan vi fra sofaen gjøre verden til et bedre sted ved å donere f.eks. en tidel av inntekten vår til de ekstremt fattige eller unngå å utsette dyr for enorm lidelse.

Likevel motiveres få av mine bekjente til å gi bort større deler av inntekten sin eller bli vegetarianere. Og det å bli et bedre menneske handler ikke utelukkende om å gi bort penger til veldedighetstiltak eller å unngå å spise kjøtt. Mengden utroskap, manglende omsorg for familie og venner, samt juks, fanteri og uærlighet, viser at hver og en av oss har nok å ta tak i.

I den fantastiske boka «The Road to Character», foreslår David Brooks at vi lar oss rettlede av en sunn kultur som setter moralen i høysetet. Han framhever betydningen av en kultur som framhever måtehold, beskjedenhet, hardt arbeid og omsorg for dem rundt oss, og som forstår at et godt menneske ikke er et sluttprodukt, men noe som skapes gjennom kontinuerlig arbeid med våre svakheter og synder.

Ofte er det religion som har vært en viktig kulturell ramme for å innprente disse verdiene i oss. Det er lettere å gi ti prosent av inntekten sin til veldedighet, om det er en del av en religiøs overbygning.

Men andre kulturelle institusjoner vi omgir oss med, kan spille samme funksjon. Jula, om den tar kristen eller hedensk form, spiller nettopp en slik rolle i å minne oss på hva som egentlig er viktig, nemlig familie, nære relasjoner og omsorg. Selv om vi er laget av samme materie før og etter jula, gjør de kulturelle forventningene som følger med julefeiringen at vi for en stakket stund forsøker å ta fram de beste sidene i oss.

Vi må også anerkjenne at fornuften ikke alltid kan rettlede oss. Det er mange verdier og mye kunnskap som følger med de rollene vi inntar, om det er å være forelder, arbeider, venn eller kjæreste. Når vi tar på oss en ny jobb, gjør vi derfor klokt i å respektere normene som ligger nedfelt i jobben og fagfeltet.

Å la seg innsause i laugets normer og forventninger er en effektiv måte å tilegne seg etikk, verdier og arbeidsmåter som ingen nødvendigvis evner å sette ord på.

Som antropologen Joseph Henrich viser til fulle i boka «The Secret of Our Success», er nettopp dette menneskets spesialitet. Ingen av oss er spesielt intelligente eller levedyktige på egen hånd, men vi er enormt gode på å imitere og lære av andre. Vi mennesker er først og fremst en kulturell art.

Men det er ikke nok å lene seg på forventningene som følger med ulike roller. For det første har vi et ansvar for å forbedre kulturene vi omgir oss i. At verdier som sannhetssøken, ærlighet og ydmykhet opprettholdes er ingen selvfølge. Men de styrkes om de praktiseres og forsvares.

For det andre er alle mennesker forskjellige og har ulikt å stri med. Noen begjærer sin neste, mens andre eksploderer i sinne. Andre glemmer sine nærmeste i jakten på karriere og overflatisk anerkjennelse. Hver og en av oss har dermed en indre kamp å foreta for å legge bånd på våre indre demoner. Vi blir ikke kvitt dem, men vi kan begrense deres virkninger.

Heldigvis kan vi til tider plassere oss selv i omstendigheter som får fram det beste i oss. Akkurat i hvilken jobb eller med hvem du får muligheten til å yte ditt beste, er ikke lett å overskue. Men søker du til steder hvor du trengs, framfor å forsøke å finne svaret i ditt indre, har du håp om å lykkes.