Lever fortsatt

R.E.M. av Valhall en nydelig blanding av hits, gammelt og nytt materiale.

KONSERT: Tatt i betraktning menneskers medfødte godvilje for populærmusikk skrevet av folk på sin egen alder er det ikke så rart at publikum på konserten med nesten tretti år aktive R.E.M. i Vallhall i går så ut som et jevnt snitt av Oslobeboere fra femti og nedover. Gammel og ung, edru og full, fra keitete studenter til rundt ti representanter fra Oslopolitiet, som til tross for at de var på jobb ikke helt klarte å holde allsangen og applausen innabords. Alle var representert, noe som om ikke annet bød denne anmelderen på det sjeldne synet av en sliten, applauderende blandingsmisbruker skulder til skulder med en uniformert, applauderende politimann mot slutten av «Drive», låta som får tekstlinja «Hey, kid. Rock’n’roll. Nobody tells you where to go.» til å fortone seg som det tristeste faktum ved verden overhodet heller enn et ungdomsanarkistisk kamprop.

Men så er det veldig lite med R.E.M. som er særlig normalt overhodet. At et lite indieband fra Athens, Georgia, startet i 1979, tolv år seinere skulle gå til topps på hitlister over hele verden og så ikke bare klare å følge suksessen opp, men bli så store og selvfølgelige i musikkverden at barn i snart to generasjoner avblåser dem som foreldremusikk, er avhengig av hvem du spør, enten veldig trist eller veldig oppmuntrende. Viktig er det uansett.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Skjønt, når R.E.M. begynte var «indiepop» en selvmotsigelse. Det var indierock som regjerte, et faktum R.E.M. åpenbart hadde bestemt seg for å understreke når de åpnet med «Living Well Is The Best Revenge», «Begin The Begin» og «What’s The Frequency Kenneth», tre sanger som foruten å vekke opp de som trodde de var her for å se et popband også var representative for de tre typer låter som kom til å spilles denne kvelden; En tredel nye greier, en tredel glemte perler for fansen og en tredel hits, likevel med en stadig stigende overvekt på sistnevnte desto lenger ut i konserten vi kom.

Om det faktum at et band som ikke har gitt ut et ordentlig bra album på over ti år kan levere en så konsistent imponerende konsert som gårsdagens skal skyldes på deres mildt sagt imponerende åtti-til-midten-av-nittitallsvirksomhet, kløktig setlistekomposisjon, undertegnedes blinde nostalgi eller en blanding derav er vanskelig å si, men de skivene med to gode låter var representert ved nettopp dem, og de slappe oppvisningene fra seinere skiver var satt i en kontekst hvor de virket atskillig bedre en de gjør på stereoen: For eksempel var den strengt tatt slappe låta «Houston» satt rygg i rygg med den gledelige overraskelsen «West of The Fields» en kobling Michael Stipe forklarte ved at begge var skrevet om New Orleans (som i disse dager så vidt unngikk en ny stormkatastrofe) og som gagnet førstnevnte låt betraktelig.

Det er lett å påstå at band med en låtkatalog så god som R.E.M.s ikke kan gjøre en dårlig konsert, men de kan det, og de gjør det stadig vekk. La oss prise oss lykkelige over at R.E.M., dersom Stipes stemme holder, kan fortsette å gi ut middelmådige skiver, og fortsatt ha et overtall av kongelåter på konsertene sine, i minst åtte år til.