FILM: I «The Florida Project» står eventyret og fattigdommen side om side. Fattigdommen preger det eventyrlige, mens eventyret siver inn i det fattigslige. Seks år gamle Moonee (Brooklynn Prince) bor sammen med moren sin (Bria Vinaite) på et motell i nærheten av Disney World i Florida. Disney World sees nesten ikke, for det aller meste ser Moonee og vennene hennes bare helikoptrene som tar av og lander. Men kjederestaurantene, billigmotellene og issjappene som omgir barneflokken, prøver alle å trekke veksler på Disney-eventyret. De tilbyr skrøpelige varer med et skinn av falmet stjerneglans. Men for vennegjengen er området magisk nok i massevis.
The Florida Project
Drama
Sean Baker
Willem Dafoe, Brooklynn Prince, Bria Vinaite
9. februar 2018
9 år
The Florida Project
«Det går nedover og oppover samtidig, i en inntagende og vemodig film»Se alle anmeldelser
Skakkjørt mor
Det de ikke helt får med seg, er alle anstrengelsene som gjøres for at de og motellet skal holde seg gående, særlig av den oppofrende daglige lederen Bobby (Willem Dafoe). Det blir også klart, først for publikum, og så, sakte, for Moonee, at moren hennes er ute å kjøre. For datteren kan hun være en herlig lekekamerat, impulsiv og tøysete, en partner in crime som reagerer med enda større trass mot omgivelsene enn barnet. Men moren har verken planer eller penger, og de spontane utbruddene hennes, drevet av desperasjon og behov for å markere seg, koster mer enn de smaker.
Artikkelen fortsetter under annonsen
Slik er «The Florida Project» også et portrett av det amerikanske samfunnet, eller nærmere bestemt, det samfunnssjiktet som til stadighet blir fortalt at de kan komme seg opp og frem hvis de vil, men som må bruke alle krefter på ikke å rase utfor.
Dårlige valg
Moonees mor, glitrende spilt av nykommer Vinaite, er tidvis handlekraftig, men på feil måte, og bare når hun har ryggen mot veggen. «The Florida Project» er delvis en historie om dårlige valg som sakte fører mot en avgrunn. Bobby, på sin side, er den som ikke gir opp, en sliten, men utholdende vedlikeholdsarbeider, som holder langt mer enn hotellet i drift. Dafoe, som er Oscar-nominert for rollen, underspiller nydelig og fortjener prisen. Gjennom det alltid registrerende blikket hans anes også resignasjonen som stadig truer, erkjennelsen av at det er så mye Moonee og barn som henne trenger, som han ikke kan gjøre.
Herlige barneroller
«The Florida Project» er ganske trist og likevel aldri dyster. Humoren spretter gjennom hele historien. Dette har mye å gjøre med at den for det aller meste sees fra ståstedet til barn som alltid finner noe å leke med, noe å fryde seg over. Bildene filmes fra deres synsvinkel. Spillet og dialogene barna imellom er så naturlig og føles så levende at det er vanskelig å se på uten å smile. Barnas lek foregår i strålende, pastellfargede bilder som synes å strutte av håp, samtidig som virkeligheten hele tiden drypper inn og får seeren til å lure på hvor disse barna er på vei. Moonees mor merker at andre ser ned på henne og skjønner hvor ressurssvak hun er. Hun responderer med å være frekk og konfronterende, og innpode datteren det samme. Samtidig er dette en film der ingen er slemme. Problemene som oppstår har mest å gjøre med at folk med omsorgsansvar mangler verktøykassen for å løse oppgaven.
Kanskje er den ekstremt begavede filmskaperen Sean Baker («Tangerine») litt for betatt av sine egne barnesamtaler. Første halvdel av filmen er litt lang. Men så samles trådene og det går nedover og oppover samtidig, i en inntagende og vemodig film som vil gi et åpent, empatisk innblikk i vanskelige liv.
