I en særdeles ubehagelig bestselger, «Freedom for Sale» (2009), skriver den britiske journalisten John Kampfner at mange samfunn som er skremt eller forvirret av moderne utfordringer, er villige til å bytte bort frihet for sikkerhet. Han snakker ikke bare om regimer som Kina, Russland og Singapore, han har også studert vestlige demokratier som Italia, Storbritannia og USA.

Slapp av, vi fikser alt, sier styresmaktene: Vi gir deg jobb og penger så du kan nyte livet og være en stolt polakk eller italiener, så lenge du holder kjeft og sitter stille i båten. Denne masseflukten fra friheten – som kommer til uttrykk ikke bare i populistiske strømninger i Europa, men også i de intellektuelle elitenes politiske korrekthet – har frambrakt en haug av studier. Det som har fått mindre oppmerksomhet er grupper og individer som motstår fristelsen til å være stolte kinesiske slaver eller selv-kneblede svenske sosialdemokrater; små, antiautoritære undergrunnsbevegelser som ofte blir oversett av medienes forkjærlighet for fotogene masseprotester og selvrettferdige kjendiser.

Jeg kaller dem humanist oulieres («humanistiske rebeller»). Humanisme er i dag et transkulturelt fenomen: et verdenssyn basert på altruisme, sosial rettferdighet og en overbevisning om at frihet ikke er til salgs. Men humanismen trenger massenes støtte, og massene – og masokister i intelligentsiaen – oppfatter ofte humanisme som noe elitistisk. Dermed blir de humanistiske rebellenes seirer ikke varige; de kan alltid reverseres. Det er likevel takket være slike rebeller – nesten kamikazeaktige grupper og individer som klarer å heve seg over individuelle, sær- og klasseinteresser – at vår vestlige sivilisasjon er blitt mer inkluderende, og nå respekterer kvinners, minoriteters og til og med naturens iboende verdi.