Lever med hat, dumhet og trusler

Den antiautoritære intelligentsiaen har alltid vært som fløte – den blir aller best når den piskes.

SMÅ GRUPPER: Polen er fortsatt en grumsete saus av fordommer, religiøse dogmer og en konservativ uvilje mot kunnskap og åndsfrihet, skriver Nina Witoszek. Foto: Jørn H. Moen / Dagbladet
SMÅ GRUPPER: Polen er fortsatt en grumsete saus av fordommer, religiøse dogmer og en konservativ uvilje mot kunnskap og åndsfrihet, skriver Nina Witoszek. Foto: Jørn H. Moen / DagbladetVis mer
Meninger

I en særdeles ubehagelig bestselger, «Freedom for Sale» (2009), skriver den britiske journalisten John Kampfner at mange samfunn som er skremt eller forvirret av moderne utfordringer, er villige til å bytte bort frihet for sikkerhet. Han snakker ikke bare om regimer som Kina, Russland og Singapore, han har også studert vestlige demokratier som Italia, Storbritannia og USA.

Slapp av, vi fikser alt, sier styresmaktene: Vi gir deg jobb og penger så du kan nyte livet og være en stolt polakk eller italiener, så lenge du holder kjeft og sitter stille i båten. Denne masseflukten fra friheten – som kommer til uttrykk ikke bare i populistiske strømninger i Europa, men også i de intellektuelle elitenes politiske korrekthet – har frambrakt en haug av studier. Det som har fått mindre oppmerksomhet er grupper og individer som motstår fristelsen til å være stolte kinesiske slaver eller selv-kneblede svenske sosialdemokrater; små, antiautoritære undergrunnsbevegelser som ofte blir oversett av medienes forkjærlighet for fotogene masseprotester og selvrettferdige kjendiser.

Jeg kaller dem humanist oulieres («humanistiske rebeller»). Humanisme er i dag et transkulturelt fenomen: et verdenssyn basert på altruisme, sosial rettferdighet og en overbevisning om at frihet ikke er til salgs. Men humanismen trenger massenes støtte, og massene – og masokister i intelligentsiaen – oppfatter ofte humanisme som noe elitistisk. Dermed blir de humanistiske rebellenes seirer ikke varige; de kan alltid reverseres. Det er likevel takket være slike rebeller – nesten kamikazeaktige grupper og individer som klarer å heve seg over individuelle, sær- og klasseinteresser – at vår vestlige sivilisasjon er blitt mer inkluderende, og nå respekterer kvinners, minoriteters og til og med naturens iboende verdi.

De jobber diskret og noen ganger ulovlig, kanskje fra fengsel eller eksil. De finnes i alle kulturer. De fungerer som sunne antistoffer i syke demokratier og umenneskelige regimer. Og de blir ofte glemt: Hvem kjenner i dag til den parlamentariske gruppa rundt William Wilberforce, som bidro til å avskaffe det transatlantiske slaveriet? Eller biskop Bonhoeffer, som motarbeidet Hitlers lære fra nazifengselet? Eller juristen Gao Zhisheng, som har vært fengslet og torturert for sitt arbeid for menneskerettigheter i Kina?

Ett av de mest slående eksemplene på intellektuelle eliters undergang og tilbakekomst finner man i Polen, et land som har spesialisert seg på et kontinuerlig opprør mot autoritære regimer: Russland, Preussen, Nazi-Tyskland, Sovjetunionen.

Da Jarosław Kaczyński og hans autoritære PIS-parti i 2015 entusiastisk begynte å bryte grunnloven, utrenske ulydige journalister og «patriotisere» skolebøkene, tenkte mange polakker at det knapt finnes en spøk som ikke blir til virkelighet i dette landet. Intelligentsiaen stiftet rett nok umiddelbart Komiteen for demokratiets forsvar, som holder ukentlige demonstrasjoner mot regimet. Men hvor lenge kan du marsjere i gatene når du har skrikende barn hjemme og en døende mor på sykehuset?

Det viktigste antiautoritære arbeidet i Polen blir gjort i det stille, av små, utrettelige grupper og individer. En av de minst kjente – og mest spektakulære – av disse gruppene kaller seg Frie domstoler, og inkluderer fire unge jurister. Deres navn er Marysia, Sylwia, Michal og Paulina – og de ønsker å forbli en liten gruppe.

Utvidelse betyr splittelse, sier de og ler. Deres misjon: å gjenvinne rettstaten i Polen. Deres budsjett: 0,-. Raftostiftelsen betalte rett nok for deres reise til Brussel i fjor, men normalt arbeider de pro bono, opptil 18 timer i døgnet. Deres strategi: å motarbeide politisk analfabetisme blant unge polakker og utdanne dem til å forstå betydningen av demokrati og uavhengige domstoler. «Vi kan ikke knuse regjeringen med demonstrasjoner eller ved å fortelle folk om abstrakte verdier som frihet, rettferdighet eller sannhet», sier de. «Vår eneste sjanse er å drive folkeopplysning og presse Brussel til å reagere på autoritære utskeielser.» Til nå har de undervist over 50 000 elever i demokrati og skrevet over 500 brev til EU.

Frie domstoler fungerer som et alternativt utdannings- og utenriksdepartement. Da politi med batonger i fjor troppet opp i Høyesterett for å fjerne dommere som regjeringen med et pennestrøk hadde gjort til pensjonister, låste de unge juristene dørene og sa: «Dere kan ikke dra hjem og sove, dere får være her og forsvare grunnloven! Vi har skrevet brev til Brussel og vi skal representere dere!»

Resultatet var at et tribunal i Luxembourg tvang den polske regjeringen til å gjeninnsette høyesterettsdommerne. Da regjeringen gjorde en surrealistisk tabbe ved å foreslå fengselsstraff for alle som snakker om «polske konsentrasjonsleirer», skrev Kasia og Marysia en beklagelse – på hebraisk – til israelske rabbinere. Og da utenriksministeren under en visitt i USA påsto at en utrensking av advokatstanden var nødvendig fordi det juridiske systemet i Polen var råttent og dominert av kommunister, sendte Michal øyeblikkelig en korrigering til Washington Post: Utenriksministeren løy. Polske dommere har en gjennomsnittsalder på 42 år, og har neppe opplevd kommunisme.

De unge juristene i Frie domstoler sier at Polens EU-medlemskap er en velsignelse, siden lovløsheten under PIS ville vært umulig å bekjempe uten overstatlige lover som kan overstyre de nasjonale. De mener faktisk at det autoritære styret i Polen er i ferd med å nærme seg slutten, takket være fire krefter: EUs lovverk, kvinnebevegelsen, en voksende skepsis til den katolske kirkens rolle i politikken og en fersk politiker. Han heter Robert Biedroń, og er ung, belest, karismatisk – og åpent homofil. Meningsmålinger gir ham allerede en støtte på over 14 prosent, selv om partiet hans, Polsk vår, ble stiftet for bare litt over to måneder siden.

For all del: Polen er fortsatt en grumsete saus av fordommer, religiøse dogmer og en konservativ uvilje mot kunnskap og åndsfrihet, og humanistiske rebeller i bevegelser som Polsk vår og Frie domstoler må leve med hat, dumhet og trusler hver eneste dag. Men den antiautoritære intelligentsiaen har alltid vært som fløte – den blir aller best når den piskes.

29. april blir det debatt om «internasjonale humanistiske rebeller» med utgangspunkt i utgivelsen av Nina Witoszeks bok «The Origins of Anti-Authoritarianism» i Fritt Ords lokaler med blant andre Bernt Hagtvet, David Sloan Wilson og Roger Griffin.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.