Levy maler fanden på veggen

I Dagbladet 14. februar trekker den franske filosofen Bernard-Henri Levy paralleller mellom ayatollah Khomeinis fatwa mot Salman Rushdie og striden om Muhammed-tegningene. Det er en farlig sammenblanding.

Levy plasserer med dette alle kritikere av Muhammed-tegningene i samme bås som de som ønsker å ta livet av forfatteren Salman Rushdie. Slik er han med på å skape et skremmebilde av islam som er egnet til å forvirre og demonisere.

Det er vanskelig å se at det eksisterer noen historisk forbindelse mellom hendelsene. Fatwaen mot Salman Rushdie var uakseptabel, ble utstedt av en sterk religiøs og politisk leder og førte til kraftige reaksjoner verden over. Storbritannia brøt alle diplomatiske forbindelser med Iran som følge av konflikten.

I striden om Muhammed-tegningene var det annerledes. Ingen religiøs leder av betydning utstedte noen fatwa, og striden handlet om langt mer enn tegningene alene. Danmark hadde militære styrker i et borgerkrigsherjet og okkupert Irak, mens Norge sto med militære styrker i Afghanistan. Dette ble helt oversett av islamkritikerne.

Levy går langt i å sammenlikne islamister med fascister. Dette er urimelig og banaliserende. Selv om islamismen kan framstå som både intolerant og undertrykkende, har den få paralleller til fascismen, med sine ideer om raserenhet og imperialisme. Grunnleggende for fascismen er imidlertid å skape skremmebilder av andre kulturer og religioner. Det har sjeldent ført noe godt med seg. Oftest fører det til synkende menneskerespekt og økt konflikt.

Levy gir inntrykk av at det eksisterer en slags kritisk utvikling fra Khomeinis fatwa til striden om karikaturene. Han peker på «et historisk vendepunkt i vår definisjon av prinsippet om toleranse.» Jeg spør meg hvilket vendepunkt? Mener Levy med «vår definisjon» det europeiske samfunnets toleranse for religionskritikk? Hva er det i så tilfelle som tilsier at vi er mindre tolerante for religionskritikk i dag enn vi var for tjue år siden?