PRESSEGENERAL: A-magasinets tidligere redaktør, Kjersti Løken Stavrum, ble ny generalsekretær i Norsk Presseforbund i 2012. Foto: Stian Lysberg Solum / NTB scanpix
PRESSEGENERAL: A-magasinets tidligere redaktør, Kjersti Løken Stavrum, ble ny generalsekretær i Norsk Presseforbund i 2012. Foto: Stian Lysberg Solum / NTB scanpixVis mer

Lex Stanghelle

Ok - her er en ny konspirasjonsteori: Det er skapt uklare rammer rundt norsk kommentarjournalistikk. Maktkonsentrasjonen i Medie-Norge har skylda, skriver Geir Ramnefjell.

Kommentar

La oss legge til side spørsmålet om Aftenpostens Harald Stanghelle har brutt pressens etiske regelverk, Vær varsom-plakaten, eller ikke. Hans nå famøse «Imidlertid kan gode, men ubekreftede rykter fortelle at «kinesiske interesser» har leid inn First House til kampanjen mot Thorbjørn Jagland og Nobel-komiteen», utløser kanskje/kanskje ikke krav om samtidig imøtegåelse.

Som vi nå vet sitter grunnleggeren av kommunikasjonsfirmaet i styret i norsk-kinesisk handelskammer, og Morten Wetland - First House-partneren som skrev den utløsende kronikken om reaksjonene i Washington etter Nobelpristildelingen til Obama, har diskutert Kina-problematikken i lukkede møter i regi av Rederiforbundet. Men ordlyden til Stanghelle antyder jo noe kraftigere - at First House er innleid spesifikt i anledning å sverte Jagland og Nobelkomiteen.

Etterspillet har uansett synliggjort en annen prekær problemstilling: Hvor står kommentaren? Hvilke rammer kan norsk meningsjournalistikk jobbe innenfor? Under den nye generalsekretæren i presseforbundet, Kjersti Løken Stavrum, er praksisen strammet inn. Stavanger Aftenblad ble tidligere i år felt i Pressens Faglige Utvalg (PFU) på grunn av manglende samtidig imøtegåelse i forbindelse med publiseringen av en kronikk. I uttalelsen står det at «imøtegåelsesretten i utgangspunktet er sjangeruavhengig». Det skapte debatt. For er det noe meningsjournalistikk er avhengig av, så er det å kunne komme med friske karakteristikker og analyser i en løpende debatt. Innenfor rimelighetens grenser. Også en VG-kommentar fra Dine Penger-redaktør Tom Staavi, om en konflikt mellom en 68 år gammel dame og et parkeringsselskap, ble kritisert av PFU - fordi det ikke var tatt nok hensyn til sistnevnte.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Men når Harald Stanghelle denne uka skriver at et rykte forteller, da er Kjersti Løken Stavrum på pletten og frikjenner umiddelbart. Forvirret?

Det er skapt et nytt og uklart område i norsk journalistikk, og håndteringen til Stavrum denne gangen forsterker problemet. Nå har hun også meldt seg inhabil i saken, dersom First House gjør alvor av planene om å melde kommentaren inn for PFU.

Men det skjer ikke fordi hun er tidligere redaktørkollega med Stanghelle i Aftenposten. Eller fordi hun fortsatt er varamedlem i Tinus-stiftelsen, som har en betydelig eierpost i Schibstedkonsernet. Det skjer heller ikke fordi Stanghelle er styremedlem i Presseforbundet - som vraket alle de åpne søkerne da ny generalsekretær skulle ansettes - og håndplukket Stavrum på siden av prosessen. For å si det med Stanghelle: Gode, men ubekreftede rykter vil ha det til at ... nei, forresten.

Nei, det skjer fordi hun har uttalt seg om saken i offentligheten. Og dermed ikke kan være med og forberede saken for PFU - der tidligere sjefredaktør i Aftenposten, Hilde Haugsgjerd, sitter som leder.

Vel er Norge lite, men i toppen av norske medieorganisasjoner er bindingene nå så tette at du knapt får kilt inn en stadig slankere papiravis.

Schibsteds konsernsjef er styreleder for Mediebedriftenes Landsforening, og to av styremedlemmene er nåværende og forhenværende Schibsted-redaktører. Leder for journalistlaget var journalist i Schibsted. Stanghelle selv er leder i Redaktørforeningen. SAS, «Schibsted alt sammen», er blitt en påtrengende størrelse i norsk medievirkelighet. Alle de store, Schibsted-eide regionsavisene samarbeider stadig tettere redaksjonelt.

Men klarer de ikke å holde orden på hattene? Jo, kanskje det. Men når presseetikken blir satt på prøve, og aktørene er så sammenflettede, oppstår usikkerheten. Og enda verre: troverdigheten svekkes. Pressens etiske regelverk har to funksjoner: å forsvare enkeltmennesker mot overtramp fra mediene, men også å beskytte journalistikkens troverdighet.

Det er ingen grunn til å ønske seg en fellelse av Stanghelle i PFU. Den norske samfunnsdebatten er tjent med saftige ordvekslinger, og stor takhøyde. Men den bør være lik for alle. Stavrums håndtering av Stanghelle-kommentaren er et eksempel på at maktkonsentrasjonen i Medie-Norge kan skape mistanke om forskjellsbehandling. Det er alvorlig. Og slik rollefordelingen er i norske medieorganisasjoner i dag, er det litt vanskelig å unngå at den samme mistanken vil oppstå i framtida.