TEGNING: Finn Graff.
TEGNING: Finn Graff. Vis mer

KOMMENTARER

Libanon på vei mot Armageddon

Libanon er ikke i krise, landet er i ferd med å kollapse.

Interne kommentarer: Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.
Publisert

Da jeg besøkte Libanon første gang etter borgerkrigens slutt i 1990, var det stort sett et optimistisk folk jeg møtte. 15 års krigshelvete var over, nå sto gjenoppbyggingen for tur. Alle var enige om at deres lille land i det østlige Middelhavet aldri mer måtte oppleve noe slikt.

Det er dessverre bare å slå det fast: Libanon og dets befolkning er i hardere vær nå enn på 1970- og 1980-tallet. Og verre kan det bli.

Tallenes tale er klar: Det libanesiske pundet har mistet 80 prosent av sin verdi siden demonstrasjonene mot regjeringen startet i oktober i fjor. Den offisielle kursen på libanesiske pund er 1500 i forhold til dollaren. Banksystemet fungerer ikke og dermed blomstrer svartebørshandelen. Gateverdien på en «greenback» er 9000 pund.

Libanons nye statsminister Hassan Diab advarte om at landet står overfor en økonomisk katastrofe. Bilder fra AP. Vis mer

45 prosent av befolkningen lever under fattigdomsgrensa, over 30 prosent er uten arbeid. I hovedstaden Beirut er flere bydeler uten strøm 20 timer i døgnet. Utenlandsgjelda er på over 800 milliarder kroner, og Libanon er verdens tredje mest gjeldstyngede land.

Som alle andre land sliter Libanon også med coronakrisa. Og når brødprisen nå har steget for første gang på åtte år, er sammenbruddet fullstendig.

Dette er årsakene:

Maktdelingen, basert på religiøs trosretninng, har skapt et system med korrupte ledere, der noen av dem, som sjialeder Nabih Berri, har sittet siden borgerkrigen begynte i 1975. I krisetider øker makta til disse potentatene ytterligere fordi man ikke har statlige organer å forholde seg til.

Regjeringssystemet fungerer ikke på grunn av manglende enighet, ikke minst mellom det sjiamuslimske Hizbollah-partiet på den ene sida og sunnimuslimer og et flertall kristne på den andre.

Landet har tatt imot halvannen million syriske flyktninger siden borgerkrigen der begynte i 2011.

Mer enn 2300 tilfeller av Covid-19 har paralysert landets helsesystem. Nå har bølge nummer to kommet.

Libanon har ikke lenger noen middelklasse, men en styrtrik overklasse og en underklasse som stadig blir fattigere.

Dollaren brukes så mye i Libanon at den nesten er sidestilt med pundet, og en del tjenester må betales i den amerikanske valutaen. Men bankene sørger nå for at folk ikke får ta ut dollar, og dermed må de gå på gata for å veksle. Sjøl skal bankenes sjefer ha smuglet mer enn 50 milliarder kroner ut av landet.

Mange bedrifter har måttet stenge eller redusere kraftig, og det er slett ikke bare på grunn av coronaepidemien. På den måten øker fattigdommen, for i Libanon er det ikke bare å gå til NAV for å få arbeidsledighetstrygd eller permitteringskompensasjon.

Som er resultat av det som nå foregår, har kriminaliteten økt kraftig. Det har også tallet på sjølmord. For kort tid siden skjøt en mann seg utenfor en kafé i Beirut.

Libanesiske myndigheter har bedt Det internasjonale pengefondet, IMF, om et kriselån på 93 milliarder kroner. Det får de ikke. Forhandlingene med IMF har pågått i månedsvis, men kravene om økonomiske innstramminger er så beinharde at det neppe er mulig å gjennomføre. Hizbollah sier blankt nei.

USA, Iran og Saudi-Arabia kniver om kontroll over Libanon. Amerikanerne og saudierne har stanset mye av pengestrømmen fordi de er misfornøyde med det som skjer. Iran, som er Hizbollahs mentor og støttespiller, vil på grunn av sitt ønske om hegemoni i Midtøsten gjerne bidra, men myndighetene i Teheran er også nesten blakke.

Nå har statsminister Hassan Diab og hans regjering vendt seg mot Kina for å få hjelp. Som ledd i sine planer om økt økonomisk innflytelse verden over, har kineserne mer enn ymtet om at de kan foreta store investeringer i landet. Dette er noe som passer Hizbollah godt, for kineserne står presteskapet i Iran nær. Kineserne tenker også lenger enn som så: De kan bruke Libanon som springbrett mot Syria for å sikre seg store kontrakter når landet skal gjenoppbygges.

President Donald Trump sitter på gjerdet, men går kineserne aktivt inn, vil USA ganske sikkert reagere. Det vil føre til økt politisk spenning på toppen av den økonomiske krisa.

Skal det såkalte verdenssamfunnet bare sitte og se på at landet, som for 45-50 år siden var «Midtøstens Sveits», kollapse totalt? Det kan se slik ut. Men libaneserne sjøl har også et ansvar. Så lenge den nåværende maktfordelingen opprettholdes, kan Libanon aldri få løst sine problemer.

Libanons sosialminister Richard Kouyoumdjian, som er armener, frykter at 75 prosent av befolkningen kan havne i fattigdom. Så lenge hans regjering både er splittet og nesten handlingslammet er det fare for at hans dystre spådommer vil gå i oppfyllelse.

Lyst til å diskutere?

Besøk Dagbladet debatt!

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer