SØPPEL-OPPTØYER: Ei kvinne vandrer mellom søppelhaugene som har hopet seg opp i gatene i den libanesiske hovedstaden, Beirut. Stanken har vart i ukevis. Sist helg endte det i voldelige sammenstøt mellom politiet og demonstranter. Libaneserne har demonstrert for og mot det meste, men aldri før mot søppel. Foto: REUTERS / Scanpix / Mohamed Azakir
SØPPEL-OPPTØYER: Ei kvinne vandrer mellom søppelhaugene som har hopet seg opp i gatene i den libanesiske hovedstaden, Beirut. Stanken har vart i ukevis. Sist helg endte det i voldelige sammenstøt mellom politiet og demonstranter. Libaneserne har demonstrert for og mot det meste, men aldri før mot søppel. Foto: REUTERS / Scanpix / Mohamed AzakirVis mer

Libanon stinker

Det er ikke bare all søpla i gatene som lukter vondt i Libanon, det er eimen av et råttent politisk regime i krise, skriver Einar Hagvaag.

Kommentar

Lukten av råtnende, fuktig og brennende søppel i gatene går aldri ut av minnet for den som opplevde den libanesiske hovedstaden, Beirut, under borgerkrigen (1975-1990), det er en særegen duft. I helga har det altså vært opptøyer i gatene i Beirut, hvor alvorlige kriser truer på alle kanter, på grunn av søppel. Etter sammenstøt mellom demonstranter og politi tok Røde Halvmåne imot mer enn 100 sårede, 35 politifolk og 75 demonstranter, to livstruende skadd.

Utenfor statsministerens kontorer i osmanske Grand Serail midt i Beirut ropte tusenvis av opprørte: «Folket vil at regimet går av!» og «Revolusjon!» De var kalt sammen gjennom internettet og sosiale medier av en bevegelse med slagordet «Dere stinker». Stanken kom da ei søppelfylling som hovedstadsområdet har brukt, raste sammen og måtte stenges i midten av juli, og alt avfallet hopet seg opp i gatene.

Men revolusjon og regime-skifte på grunn av søppel? Neida. Søppel kunne kalles dråpen som fikk begeret til å flyte over, hvis det ikke var for mangelen på drikkevann som stadig må avstenges. Så, da politiet tok i bruk vannkanoner, og gummikuler, mot folk i gatene, kom den bitende libanesiske humoren fram. Demonstrantene møtte politiet med flasker av sjampo og ropte: «Endelig kan vi dusje!»

Artikkelen fortsetter under annonsen

- Vi er luta lei av kuttene av strøm og vann, av korrupsjon, av bestikkelser, uttalte 32 år gamle Mohamed Baroud, en av demonstrantene, til avisa El País.

For å alltid ha strøm må de som har penger, kjøpe dyre generatorer eller leie strøm fra noen som har. I et land med mye vann er det i noen områder bare vann i krana hver andre dag.

- Jeg har sett Beirut i blod, Beirut i ruiner. Og nå Beirut i søppel. Ingen er ansvarlig for noen ting, jeg venter meg hva som helst, uttalte Joyce Fayad til avisa Le Monde.

Nå som alltid, når akutte utfordringer kommer i Libanon, har myndighetene improvisert en «hasteplan» for å fjerne flere tusen tonn søppel, men ingen vet helt hvor søpla blir av. Noe dumpes på forlatte tomter i Beirut, noe i dalene, noe i veigrøftene, noe brennes, ser det ut til. Som alltid er det noen som får et feit offentlig oppdrag under bordet, påstår de opprørte.

Et ekstraordinært regjeringsmøte tirsdag, som varte i fem timer, klarte ikke å finne noen løsning. Men man vedtok å trekke tilbake anbudsinnbydelsen for håndtering av søppel. De innleverte anbudene hadde helt urimelige priser og kom fra selskaper som hadde bånd til politikere, akkurat som demonstrantene påsto. Møtet endte dessuten i full splittelse da seks statsråder fra sjia-partiet Hizbollah og deres kristne allierte marsjerte ut. Statsminister, Tammam Salam, vil gjøre et nytt forsøk i dag, torsdag.

Den maktesløse Salam ber sine statsråder, som er fra alle landets største partier, om å ta ansvar, han ber politiet vise måtehold og truer med å gå av. Da ville den politiske krisa være fullkommen. Libanon har ikke hatt en president etter 25. mai 2014, da Michel Suleiman gikk av. 23 ganger har de folkevalgte forsøkt og mislykkes i å velge statsoverhode. Salam er derfor også midlertidig president. Men bare en president kan utnevne ny statsminister.

De kristne maronittene, som har sedvanerett på å ha presidenten, klarer ikke å enes, og utenlandske makter blander seg som alltid inn. Samir Geagea fra valgforbundet «14. mars» støttes av Saudi-Arabia og USA, Michel Aoun fra valgforbundet «8. mars» støttes av Syria, Iran og sjiaene i partiet Hizbollah.

Det libanesiske parlamentet har to ganger etter 2013 forlenget sitt eget mandat, sist til 2017, fordi man ikke klarer å få vedtatt en valglov. Nå klarer heller ikke de folkevalgte å samles til møte.

Sunni-muslimene har sedvanerett på å ha statsministeren. Men Salam, naturligvis sønn av en tidligere statsminister, leder et statsråd som ikke kan enes om noe som helst av vedtak, sammensatt og fordelt som taburettene er mellom kristne, sunnier, sjiaer og drusere. De krangler om hvordan vedtak skal fattes. To ganger har de mislykkes i å utnevne ny forsvarssjef og vært nødt til å forlenge tjenestetida til en general som skulle ha nytt sin pensjon, av hensyn til rikets sikkerhet.

Libanons sikkerhet er det adskillig å si om. I nabolandet Syria, som i historien alltid har blandet seg inn i libanesisk politikk, pågår en borgerkrig hvor det libanesiske partiet Hizbollah militært støtter regimet til president Bashar al-Assad. 1,1 eller 1,2 millioner flyktninger fra Syria, ingen vet nøyaktig hvor mange, har kommet til Libanon, som har 4,4 millioner innbyggere. Fra før av bor det om lag 300 000 palestinske flyktninger, som ikke har statsborgerskap i landet. Libanon, med halvannen million flyktninger, er såvidt større enn Aust-Agder fylke, med knapt 115 000 innbyggere.

Libanon kan baklengs gå inn i krigene i Syria og Irak. Stanken fra søpla i Beirut burde kjennes som et varsko langt, langt borte.