Liberalisme er frihet for alle

Det er notorisk vanskelig å definere «liberalisme», siden uttrykket er brukt til å betegne et stort mangfold av ideer, holdninger, praksiser og grupper i ulike samfunn. Alt dette har også fått svært ulike begrunnelser fra naturrett til utilitarisme til verdipluralisme. Det grunnleggende poenget er uansett at alle mennesker tilkjennes en ukrenkelig frihet, og at enhver som ønsker å begrense denne friheten, vil ha begrunnelsesbyrden. Sentrale elementer i liberalismen er: religiøs toleranse, ytringsfrihet, verdipluralisme, antipaternalisme, frie valg, maktfordeling, offentlig innsyn i statens anliggender, kontraktsfrihet, fri konkurranse og eiendomsrett.

Liberalister oppfatter ikke staten som et onde. Liberalister ønsker en sterk stat, men understreker samtidig at dens domene må være begrenset. En sterk stat er en forutsetning for et liberalt samfunn, for friheten som er liberalismens kjerne, og samtidig må staten være begrenset for ikke selv å bli en trussel mot den samme friheten. Et av de viktigste kapitlene i Adam Smiths «Wealth of Nations» viser hvordan den individuelle frihetens fremvekst er uløselig knyttet til statsdannelse og styrking av sentrale institusjoner. Smith sier eksplisitt at friheten bare kan eksistere der det finnes institusjoner som håndhever lover. Det må finnes grenser for friheten, for at friheten overhodet skal kunne bestå.

Grunnpremisset i Immanuel Kants politiske filosofi er at enhver borger skal tilkjennes så mye frihet som er forenlig med en tilsvarende frihet for alle andre. Det er helt grunnleggende denne retten til frihet som gir staten en legitimitet og oppgave. I bunnen ligger en konstitusjon som regulerer det hele. Kant hevder at statens eksistensberettigelse ligger i å forhindre handlinger som ville vært en hindring for andres frihet. Med andre ord vil statens inngrep her ikke føre til noen minskning av den totale friheten i et samfunn, men bare føre til at den totale mengden frihet blir den samme og at den blir fordelt likt mellom alle borgere.

Spørsmålet om politisk frihet vedrører omfanget til henholdsvis den positive og den negative friheten – frihet fra og frihet til – men jo sterkere avvik fra den negative friheten, desto sterkere krav må det stilles til begrunnelsen. John Stuart Mills prinsipp om at friheten bare bør innskrenkes for å forhindre skade for andre – og da en skade som innebærer en krenkelse av en annens rettigheter – er en god tommelfingerregel.

Liberalismen betrakter alle som likemenn. Den marxistiske fremstilingen av liberalismen, er at den ikke er annet enn et ideologisk uttrykk for borgerskapets interesser. Liberalismens selvforståelse er snarere at den ikke representerer en bestemt samfunnsklasse, men er helt allmenn og forsøker å balansere ulike samfunnsinteresser. I den grad den historisk har vært «mot» en bestemt gruppe, var det mot aristokratiet, da denne klassens privilegier var i strid med dens egalitære menneskesyn.

Uansett hvor man skulle begynne en fremstilling av liberalismens historie, vil den begynne med en radikalt egalitær tanke. Det indikerer hvor sentralt dette står i liberalismen. Adam Smith gikk til angrep på alle privilegier. De samme rettighetene skulle gjelde for alle medlemmer av samfunnet. Han mente imidlertid ikke at dette innebar at alle hadde rett til samme andel av verdiene i samfunnet. Eiendomsretten betraktet han som ufravikelig. Han gikk imidlertid inn for progressiv beskatning. Smith var en varm forsvarer av at arbeidere skulle ha så høy lønn som mulig – både for deres egen del og fordi det ville føre til økonomisk vekst i samfunnet – og hans argumenter mot statlige reguleringer på dette området baserte seg på at disse stort sett ville tjene de rikes interesser snarere enn de fattiges. Han tok videre til orde for at staten skulle finansiere utdanning for de fattigste, slik at de i større grad skulle kunne la sin stemme bli hørt i samfunnsdebatten.

Den egalitære tanken utformes enda mer presist hos Kant, der et grunnpremiss er at enhver borger skal være lik enhver annen borger for loven. Det er med andre ord en helt egalitær samfunnsmodell som legges til grunn. Det er viktig å presisere at det egalitære er formalt bestemt, og at alle er like foran loven er fullt forenlig med at borgerne er svært ulikt stilt med henblikk på inntekt, formue, fysiske og intellektuelle egenskaper, etc. Samtidig hevder Kant eksplisitt at staten har en forpliktelse til å sørge for de dårligst stilte

Det vanlige skillet mellom klassisk liberalisme og sosialliberalisme kan skape et inntrykk av at den klassiske liberalismen ikke er sosial. Det er en vrangforestilling. Uttrykket sosialliberalisme er i grunnen en pleonasme, da liberalismen har hatt et sosialt aspekt i hele sin historie. Det er bred enighet i den liberalistiske tradisjonen om at alle skal sikres et visst minstemål av materielle goder, utdannelse, etc., og så er det opp til dem selv å gjøre hva de kan ut av det. Liberalismen opererer altså med en forestilling om mulighetslikhet, i motsetning til sosialismens vekt på resultatlikhet.

Det hevdes ofte at man må skille strengt mellom politisk og økonomisk liberalisme. I praksis er det imidlertid vanskelig å forestille seg en stat som ivaretar den politiske friheten uten å tillate økonomisk frihet. Derfor har også den liberalistiske tradisjonen fra Locke og Montesquieu nettopp betraktet økonomisk frihet som en avgjørende del av den politiske friheten. Liberalister hevder at økonomisk frihet vanligvis fremmer politisk frihet, selv om det finnes unntak, som dagens Kina. Ser vi på historien og kloden som helhet, er regimer med liten økonomisk frihet så å si uten unntak også er regimer med liten politisk frihet, og som oftest er regimer med stor økonomisk frihet også regimer med stor politisk frihet. Økonomisk frihet ser ut til å være en nødvendig, men slett ikke en tilstrekkelig betingelse for politisk frihet.

Det er ikke helt enkelt å forstå hvorfor det skulle være ønskelig å eliminere den økonomiske liberalismen. En av de viktigste moralske begrunnelsene for økonomisk liberalisme fra Adam Smith og fremover har vært at den fungerer fattigdomsbekjempende, dvs. at de dårligst stilte i det lange løp vil få den største velferdsøkningen hvis markedet får fungere med minst mulig statlig innblanding. Hvorvidt den økonomiske liberalismen faktisk har hatt en slik funksjon, er et empirisk spørsmål, ikke et filosofisk. Det meste av den empirien som finnes, tyder på at det er slik.

  •Innlegget er en del av en seminarrekke med tematikken «Er ideologiene døde?» i regi av Rune Slagstad og Høgskolen i Oslo.