Liberia - på vei ut av mørket?

«Dersom hun ikke kan - kan ingen.»

FORESTILL DEG en nasjon som i løpet av det siste kvarte århundre har opplevd flere blodige kupp, en langvarig borgerkrig og en rekke gjennomkorrupte ledere. Tenk deg en økonomi hvor arbeidsledighetsprosenten nesten tilsvarer Norges sysselsettingsprosent og hvor et stort antall tidligere barnesoldater verken har tilgang på skolegang eller arbeid. Uthold tanken på et land der kvinner og svært unge jenter lever i konstant redsel for å bli voldtatt, mens voldtektsmenn ikke har noe å frykte fra en lov- og ordensmakt som ikke fungerer. Se for deg et tropisk land fullt av naturressurser, men hvor kun en liten elite nyter godt av elektrisk lys og forsvarlig vann- og sanitæranlegg. Da har du Liberia.

VEGGENE I KORRIDOREN som leder til statsrådssalen i hovedstaden Monrovia er talende for Liberias historie. På rad og rekke henger portrettene av de tidligere presidentene. Ingen er utelatt. Besøkende blir slik sett sendt ut på en reise i bestialitetens historie. Der henger bildet av Samuel Doe, som kuppet makten i 1980, fikk daværende president likvidert og sørget for at medlemmene i den avsatte regjeringen ble henrettet på en strand nær Monrovia. Det er påstått om Doe at han som president ønsket å renske opp i korrupsjonen slik at Liberia kunne tiltrekke seg mer utenlandsk bistand - penger som han ville benytte til å berike seg selv og sine nærmeste. Doe ble etter ti år med vanstyre selv tatt til fange, lemlestet og til slutt drept av en opprører. Grusomhetene ble spilt inn på videofilm og kringkastet til et skrekkslagent publikum hjemme og i omverdenen. Side om side med Samuel Doe henger Charles Taylors portrett. Taylor ble president etter å ha startet og vunnet en langdryg borgerkrig som traumatiserte og paralyserte landet gjennom størstedelen av 90-tallet. Taylor er blitt beskrevet som Liberias mest kriminelle president. Det sier alt - gitt motkandidatene til denne tittelen. Dette er noe av det historiske bakteppet som langt på vei forklarer hvorfor Liberia er et av verdens absolutt fattigste land.

NÅ ØYNER LANDETS krigstrøtte befolkning håp. Håpet ble tent 16. januar 2006 og har ett navn: Ellen Johnson Sirleaf - Afrikas første demokratisk valgte kvinnelige president. Det mest oppsiktsvekkende med Johnson Sirleaf er ikke at hun slo George Weah, Liberias store fotballhelt, i kampen om presidentvervet, men at hun vant utelukkende på basis av sine egne visjoner, mot og hardt arbeid. Johnson Sirleaf er ikke en del av et politisk dynasti, men har bygd seg opp gjennom tretti år. Hun ble fengslet av Doe-regimet, forræderitiltalt av Taylor-regjeringen og har to ganger måttet flykte i eksil. Kunnskaper om internasjonale forhold og utvikling har Johnson Sirleaf tilegnet seg gjennom studier i USA og arbeid i FN og internasjonale finansinstitusjoner. Med en slik bakgrunn er det lett å forstå at FNs kvinnefond valgte henne, sammen med Finlands tidligere forsvarsminister Elisabeth Rehn, til å skrive UNIFEM-boken «Women, War, Peace» som kom ut i 2002. Boken er et viktig redskap i oppfølgingen av FNs sikkerhetsrådsresolusjon 1325, som blant annet handler om kvinners rolle i å forebygge og løse konflikter.

HÅPET ALLE BÆRER PÅ er at Ellen Johnson Sirleaf kan makte å få Liberia ut av det kaos av en utviklingskrise som hennes forgjengere har etterlatt seg. Dersom hun ikke kan - kan ingen. At hun ikke farer fram med silkehansker har høyt gasjerte embetsfolk i den gamle forvaltningen fått erfare. Kort tid etter at hun satte seg i presidentstolen sparket Johnson en rekke sentralt plasserte, korrupte embetsfolk i finansdepartementet. Samtidig krever hun at alle regjeringsmedlemmene skal gi offentlig innsyn i sine formuer. Ellen Johnson Sirleaf trenger all den støtte hun kan få både fra sin egen befolkning og fra omverdenen, inkludert Norge. Vi skal derfor fortsette vår humanitære støtte og i tillegg gi Liberia såkalt overgangsbistand, øremerket land på vei ut av krig og konflikt. Den nye og positive situasjonen i landet åpner opp for at Norge i samarbeid med FN og andre givere kan støtte tiltak som bidrar til gjenoppbygging og godt styresett. Liberia trenger hjelp til det meste, men for meg er det viktig at Norge bidrar på områder som er høyt prioritert av mottaker og hvor Norge har gode forutsetninger for å levere.

ETTER Å HA MØTT OG LYTTET til president Johnson Sirleaf i forrige uke, har vi besluttet å bidra til oppbyggingen av et nytt, kompetent og ukorrupt politi. Dette forutsetter blant annet at inkompetente og korrupte politifolk fra den gamle garde kan pensjoneres. Norge vil også bidra til å bygge opp en egen enhet innen politiet som spesielt skal ta seg av kvinner og barn som har vært utsatt for vold og overgrep. I Liberia fortalte en norsk bistandsarbeider at folk i hovedstaden nå har begynt å merke forbedringer og økt trygghet i hverdagen. Selv hadde han glemt å låse ytterdøra til leiligheten sin flere ganger de siste ukene. Til tross for at porten inn til boligkomplekset alltid sikres av væpnede vakter, ville dette ha vært utenkelig bare for noen få måneder siden. Nå skal Norge gjennom å støtte oppbyggingen av politiet bidra til økt trygghet for den jevne liberianer også i landet forøvrig. Det vil bety mye for kvinner og jenter som på grunn av et svært mangelfullt politivesen i dag er så godt som uten beskyttelse og rettssikkerhet i forhold til voldtekt og annen trakassering. Betydningen av tiltak for å bedre rettssikkerheten for kvinner og jenter i Liberia kan neppe overdrives. En kan lett forestille seg hva som ville ha skjedd med voldtektsstatistikken selv i et rikt og utviklet land som Norge, dersom etterforskning og straffeforfølgelse av voldtektsforbrytelser ikke forekom. Ved å bidra til å styrke politivesenet håper vi å kunne bidra til at liberianske kvinner og barn sover tryggere om natten og at Johnson Sirleafs kamp mot korrupsjon blir mer effektiv.

SAMMEN MED Johnson Sirleaf og hennes nye forvaltning, FN, andre giverland, frivillige organisasjoner og internasjonale finansieringsinstitusjoner skal Norge gripe den historiske sjansen som har åpnet seg for det liberianske folk. Ved å bidra strategisk skal vi arbeide for at Liberia ikke fortsetter som en «failed state» som kun tilbyr korrupsjon, lidelse og frykt til sitt folk. Dersom det internasjonale samfunnet gir den drahjelp Liberia nå så sårt trenger, kan dette i utgangspunktet ressursrike landet bli en nettobidragsyter til utvikling, stabilitet og fred i sitt prøvete hjørne av Afrika. Ellen Johnson Sirleaf vil i så fall kunne bli en enorm inspirasjonskilde for andre land som kjemper mot fattigdom og nød. Hun har utvilsomt allerede bidratt til å så spirer, i Afrika og andre steder, som vil gjøre at mange land etter hvert bytter ut dårlige mannlige ledere med kompetente kvinner.