Lefler med det internasjonale samfunn: Liberias president Ellen Johnson Sirleaf og leder av Nobelkomiteen Thorbjørn Jagland. «Mange liberiere frykter at presidenten lefler med det internasjonale samfunnet mer enn hun tjener sine undersåtter», skriver Mark Naftalin. Foto: Leonhard Foeger/Reuters/Scanoix
Lefler med det internasjonale samfunn: Liberias president Ellen Johnson Sirleaf og leder av Nobelkomiteen Thorbjørn Jagland. «Mange liberiere frykter at presidenten lefler med det internasjonale samfunnet mer enn hun tjener sine undersåtter», skriver Mark Naftalin. Foto: Leonhard Foeger/Reuters/ScanoixVis mer

Liberia etter Nobelprisen

Deler av det liberiske folk har slett ikke noe positivt forhold til nobelprisvinneren.

Når president Ellen Johnson Sirleaf i morgen entrer scenen i Oslo rådhus for å motta fredsprisen, vil det være en hyllest til Afrikas første og eneste kvinneliga president. For hennes tilhengere bekrefter prisen det de allerede vet: Selv om det fortsatt er langt å gå, har Liberia gjort store politiske, sosiale og økonomiske framskritt takket være Johnson Sirleaf. Hun har bevart freden og er å takke blant annet for sletting av 4,9 milliarder dollar i gjeld.

Men for mange er prisen nok en gang en berømmelse av personen Ellen Johnson Sirleaf, samtidig som de voldsomme utfordringene i Liberia underkjennes. Mange liberiere frykter at presidenten lefler med det internasjonale samfunnet mer enn hun faktisk tjener sine undersåtter. Ifølge det amerikanske utenriksdepartementet lever 68 prosent av liberierne i fattigdom, bare en fjerdedel har tilgang på rent vann, og over en tredjedel er underernært. Arbeidsledighet og økonomisk ulikhet er utbredt, og det er mangel på grunnleggende infrastruktur. Selv om de fleste liberiere ønsker bistand og hjelp velkommen, er det mange som opplever at givere kunne presse på for å få Johnson-Sirleaf til å gjøre mer for gjennomsnittsborgeren.

Korrupsjon og lovløshet er også utbredt. Åtte år etter fredsavtalen er Liberias sikkerhet fortsatt begrenset, og besørges hovedsakelig av FN-styrker. Landet er splittet i synet på hvordan Sannhets- og forsoningskomiteens rapport fra 2009 skal iverksettes - et dokument som for øvrig anbefalte at Johnson Sirleaf ikke skulle tillates politiske verv på tretti år.

Det siste valget ble erklært som fritt, rettferdig og transparent av FNs generalsekretær, og var således en milepæl for Liberia. Men det er enkelte sprekker i fasaden:

•Johnson Sirleafs eneste motkandidat i sisterunden, Winston Tubman fra partiet CDC (Congress for Democratic Change) boikottet valget. Det er dermed ikke så rart at den sittende president vant med over 90 prosent av stemmene.

•Kvelden før valget utartet en CDC-demonstrasjon til en voldelig konfrontasjon med politiet - med flere dødsfall. Myndighetene stengte i denne forbindelse fire radio og tre TV-stasjoner som var kjent for å holde med opposisjonen.

•Og sist, men ikke minst, valgoppmøtet var på skuffende 38,6 prosent.

Selv om Johnson Sirleaf altså beholder presidentmandatet, gir det lave oppmøtet rikelig med skyts tilopposisjonens kritikk av hennes legitimitet. Resultatene etter den første valgrunden var langt jevnere og mer representative for folkets syn på presidenten enn valgskredet i siste runde. Deler av det liberiske folk har slett ikke noe positivt forhold til nobelprisvinneren.

Når president Johnson Sirleaf forlater Oslo rådhus etter seremonien, vil hun gjøre det vel vitende om den anerkjennelsen hun og Liberia har fått. En rekke utfordringer gjenstår imidlertid. Et av presidentens valgspråk var «Ikke skift pilot før flyet har landet». For mange liberiere har flyet så vidt tatt av. Hva fredsprisvinneren oppnår i sin andre presidentperiode vil vise om hun klarer å lande det.

Kan gjøre mer: «Selv om de fleste liberiere ønsker bistand og hjelp velkommen, er det mange som opplever at givere kunne presse på for å få Johnson-Sirleaf til å gjøre mer for gjennomsnittsborgeren», skriver Mark Naftalin (bildet).
Kan gjøre mer: «Selv om de fleste liberiere ønsker bistand og hjelp velkommen, er det mange som opplever at givere kunne presse på for å få Johnson-Sirleaf til å gjøre mer for gjennomsnittsborgeren», skriver Mark Naftalin (bildet). Vis mer