Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Liberia i skyggen av Irak

Alle vet hvem Milosevic og Saddam Hussein er, nesten ingen har hørt om Charles Taylor. Hans regime er en hovedårsak til at krigshandlingene spres til hele Vest-Afrika.

MED VERDEN SOM

tilskuer fortsetter drapene, torturen, voldtektene og fordrivelsen i Liberia. Sikkerhetssituasjonen har gjort at hjelpeorganisasjonene har måttet trekke ut personell til tross for at de humanitære behovene er større enn noen gang.

Vi har de siste årene mange eksempler på at det er politiske prioriteringer og ikke de humanitære behovene som bestemmer hvilke flyktninger som får mest internasjonal humanitær hjelp. Konfliktene i Afrika driver millioner på flukt. De menneskelige konsekvensene er så sterke at TV-selskaper, i den grad de er til stede, kvier seg for å sende nærbilder. Alle er enige i at behovene er store. Likevel må vi konstantere at det internasjonale samfunn kun har bidratt med 20 prosent av det FN har bedt om for å drive nødhjelp i Liberia. Sivilbefolkningen er kastet til ulvene, men hvor er de politiske initiativene for å legge forholdene til rette for at hjelpeorganisasjonene skal kunne nå ofrene?

ETTER EN NYLIG

avsluttet rundreise i Vest-Afrika uttalte FNs Høykommissær for flyktninger, Ruud Lubbers, at Liberias president Charles Taylor burde tvinges til å gå av. Samtidig med disse oppsiktsvekkende uttalelsene raste kampene mellom regjeringsstyrker og opprørsgrupper og Liberia anklaget nabolandet Guinea for å sende tropper inn i landet. Et klart tegn på hvordan konfliktene i Vest-Afrika stadig blir mer regionalisert. Flere hundretusen er på desperat flukt inne i landet, mens nærmere 300000 har søkt beskyttelse i nabolandene - i den grad det er mulig å finne det der.

Taylor møtte ikke opp da Lubbers ankom hovedstaden Monrovia. Skremt av FN og internasjonale menneskerettighetsorganisasjoners fordømmelse i årevis overlot han jobben til sine nære medarbeidere. Taylor vant valget i 1997 etter at landet i sju år hadde vært herjet av en ødeleggende borgerkrig. Taylor var en av flere krigsherrer, og folket stemte på ham med et håp om fred. Slik skulle det ikke gå.

I ÅREVIS

har opprørsgrupper i nabolandene funnet fristed i Liberia. I kjølvannet har våpenhandel og diamantsmugling blomstret, noe som har skaffet Taylor og hans familie store inntekter. En forutsetning for denne inntektstrømmen har vært politisk ustabilitet i regionen. Vi ser at den gamle krigsherren i høyeste grad er i live under presidentdressen. Naturrikdommene som kunne bidratt til å løse regionens problemer, har blitt sivilbefolkningens svøpe. I stedet for å bygge freden, bruker grådige kommandanter og statsledere i regionen dem til å fyre opp under konfliktene. Blodstenkte diamanter er viktigste virkemiddel for både opprørsgruppene og Taylor selv når de kjøper seg alliansepartnere i andre opprørsledere og regjeringer i nabolandene.

Taylors regime var en viktig brikke i den grusomme borgerkrigen i nabolandet Sierra Leone gjennom sine nære forbindelser til opprørsgruppen RUF som smuglet store mengder diamanter ut av Sierra Leone for å kjøpe seg våpen og allierte. Liberia har også en finger med i borgerkrigen i Elfenbenkysten og søker aktivt å destabilisere regjeringen i Guinea.

SELV STÅR TAYLOR

i dag overfor to opprørsgrupper som presser ham fra nord og øst. International Contact Group, under ledelse av ECOWAS, har fått i stand et møte mellom opprørerne og Taylor 4. juni, men optimismen er liten. De humanitære konsekvensene av den stadige opptrappingen av kamphandlingene er dramatiske. Bare rundt hovedstaden Monrovia befinner det seg nå 150000 internt fordrevne. Leirene angripes stadig, både av opprørsgrupper og regjeringsstyrker.

Å være på flukt i en borgerkrigssituasjonen, der frontlinjene er usynlige, hjelpen ofte fraværende og beskyttelsen ikke-eksisterende er for oss vanskelig å fatte. Hva gjør en åttiåring når storfamilien er borte, hva gjør en foreldreløs sjuåring i rekken av livredde mennesker? Tallene på flyktninger og internt fordrevne blir abstrakte størrelser som knapt nok gjør oss i stand til å registrere omfanget av de humanitære lidelsene.

I nabolandet Sierra Leone er det internasjonale samfunnet tungt inne for å opprettholde den skjøre freden. FNs fredsbevarende operasjon består av 17 000 soldater, den største i verden, krigsforbrytere stilles for retten og sikkerhetssituasjonen tillater nå de humanitære hjelpeorganisasjonene å gjøre sitt arbeid. Dette har gjort at sivilbefolkningens situasjon har snudd fra bunnløs fortvilelse til nytt fremtidshåp bare i løpet av et par år.

KONTRASTEN TIL

Liberia er slående. Den dårlige sikkerhetssituasjonen gjør det umulig å drive hjelpearbeid i store områder. Tidligere i år ble en norsk hjelpearbeider drept, og WFP (Verdens Matvareprogram) har stoppet å distribuere mat i store deler av Liberia. Flyktningerådet har nå også trukket ut sine internasjonale medarbeidere.

Mens britene, gitt sin historiske arv, tok initiativ til internasjonal støtte til Sierra Leone og franskmennene har 4000 soldater i sin tidligere koloni, Elfenbenkysten, er Liberia overlatt til seg selv. Dette til tross for at The International Crisis Group kaller Liberia for «the eye of the regional storm». FNs Høykommissær tok opp dette perspektivet på sin rundreise og uttalte at gitt Liberias forhistorie burde USA ta på seg et ansvar slik Storbritannia og Frankrike har gjort.

LIBERIA HAR

ingen vanlig kolonial fortid, men ble grunnlagt av frigitte amerikanske slaver i 1847. I nærmere 150 år var landet svært nært knyttet til USA og var blant de viktigste allierte under den kalde krigen. Landet er imidlertid ikke lenger strategisk interessant for verdens ledende stormakt, men for alle oss andre bør i hvert fall menneskene som bor der bety noe. På grunn av prioriteringene i den globale kampen mot terror, må paradoksalt nok sivilbefolkningen i Liberia, som hver dag er ofre for terror, stille bakerst i køen, til og med sett i en afrikansk sammenheng. Den liberiske varen er heller ikke ettertraktet på bistandsmarkedet og dessverre er det åttiåringen atkilt fra storfamilen og den livredde, foreldreløse sjuåringen som må betale regningen. Lite tyder dessverre på at landet havner høyere opp på den politiske dagsorden med det første. Representanter fra Sikkerhetsrådet skulle besøke Liberia forrige uke. Besøket ble utsatt - debatten om Irak var viktigere.

Likevel har Flyktningerådet mottatt betydelige ressurser fra Utenriksdepartementet til våre aktiviteter i Liberia. Dette har gjort det mulig for oss å gi utdanningstilbud til 1200 barn, samt drift av en leir for 20000 mennesker på flukt. Men dessverre virker det som at myndighetene i Liberia verken er i stand eller har vilje til å garantere beskyttelse for de mest sårbare gruppene i egen befolkning.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media