Lidderlig og listig

Tore Renberg skriver som en hvesende ødipusekatt. «Mamma, pappa, barn» - tittelen harmonerer perfekt med det imaget Renberg allerede har bygd seg opp i offentligheten.

Hittil har det meste gravitert omkring denne blodige trekant, denne ur-enhet i alt menneskelig liv, utspringet, roten til alt ondt og tillike til alt godt, kjernefamilien, som det så treffende heter i tidas sjargong. Sånn sett er forfatteren freudianer så god som noen og hans tekster fristende åtsel for fråtsende Freud-disipler. Men Renberg lar seg ikke så lett nedlegge og dissekere.

Krøll på Freud

Det er ikke den psykoanalytiske tradisjonen han skriver seg inn i. Han taler ikke med Freuds tunge. Han slår krøll på den. Han er en hvesende ødipusekatt, en hamrende kjønnsorganist, en desperat genitalmodernist.

Det ble talt om «vaginamisunnelse» i forbindelse med Renbergs forrige bok, romanen «Matriarkat». Her framsto han da også som en slags litterær drag queen, en språklig hermafroditt, en kjønnsideologiens Spielverderber - den være seg feminin- eller maskulinistisk. Mannen er et tomt skall, kvinnen et fylt kar, men slik behøver det ikke å være. Kjønnsforskjellene er ingen statisk størrelse i Renbergs litterære univers, men det er Kvinnen som står som en Atlas og bærer det på sine skuldrer.

Lidende

Også i årets bok skriver Renberg lidderlig og lidenskapelig, listig og lidende, friskt og freidig om f...er og andre hunkjønnsartikler, om «havet som driver under mammas laken». Men han beveger seg i større sirkler, konsentrisk omkring dette brennpunkt, denne stjerneplass. Det handler om angst og skam, om lys og lyst, om selvforakt og «organisk selvbevissthet», om Hamlet-identifikasjon og gudsopprør (Renberg går Helge Krog og Arnulf Øverland en høy gang i blasfemisk invektivkunst), om musikk og politikk, om å spise mens man driter og om å drømme at man er et glass i kjøleskapet, kort sagt om å leve i dag: Som kropp, som hjerne, som sosialt vesen.

Ulik gehalt

Det fungerte godt i «Matriarkat», det fungerer ikke fullt så bra her. «Mamma, pappa, barn» er en samling prosatekster, av ulik lengde og gehalt, ordnet i tre avdelinger, titulert «Patos», «Fornminne» og «Etikk». Noen av tekstene er publisert tidligere, de fleste er nye. Umiddelbart er det vanskelig å se noen indre tematisk sammenheng mellom dem; det måtte da være at alle på en eller annen måte handler om et utsatt jeg og en utsatt kropp i en verden av smertepunkter. Renbergs personer er på samme tid ekstremt sårbare - de er fremmedlegemer i verden - og ekstremt standhaftige. Og han henter dem fram fra ulike tider og steder.

Dilemma

Det er lett å la seg imponere, men jeg må villig innrømme at tekstene i denne boka setter meg i forlegenhet. Et øyeblikk kan jeg føle at jeg har taket på dem, i det neste glir de ut av hendene mine. De forsvinner, oppløser seg. Et inntrykk kan feste seg bare for å løse seg opp i den blå luft etter kort tid. Renbergs prosa er usedvanlig «kroppslig», men samtidig uten kropp. Tekstene vil på en måte ikke vite av seg selv og unndrar seg derfor enhver bestemmelse.

Sjeldent talent

Kanskje er dette meningen, og kanskje henger det sammen med et diffust, underliggende kastrasjonskompleks - et ønske om å slippe av med den falliske ordens rettlinjede struktureringsprinsipper, men et ønske som er i splid med seg selv. Å ønske seg tilbake til mor er ikke det samme som å ønske at man var mor lik.

Men ærlig alt, selv skulle jeg ha ønsket at Renberg hadde oppvist en smule mer selvdisiplin i denne boka. Han er et talent av de sjeldne, og han evner å etterlate leseren i en fruktbar uro. Altfor mange av tekstene i «Mamma, pappa, barn» forvirrer mer enn de stimulerer.