Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Lidelser på glanset papir

"Verdens kvinner" tilnærmet bare opptrer i rollen som offer for overgrep i damebladene.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Midt mellom nye effektive slankekurer, innbydende oppskrifter, sexråd for travle småbarnsforeldre, de (alt for) lange interiørreportasjene, nye eksotiske reisemål, hyllest til ny norsk design og enda et portrettintervju med Siv Jensen, stirrer et par mørke, triste øyne på deg.

Kvinnene utenfra. De siste ukene har debatten gått om damebladenes journalistikk her i Dagbladet. Forrige uke slo tok Det Nye-redaksjonen kontant tilbake mot Siv Mjaalands generelle og tannløse kritikk mot det overflatiske innholdet i norske dameblader.

Det Nyes debattinnlegg argumenterte med at de generelle damebladene - Henne, KK og Det Nye- alle tar opp lokale og globale samfunnsspørsmål og dermed ikke er så tanketomme som kritikerne påstår. Det interessante er hvordan de gjør dette. Hvordan damebladenes journalister skriver utenriksstoff og hvordan de skildrer situasjonen til sine ikke-vestlige medsøstre.

LIDELSESREPORTASJEN. En ny undersøkelse dokumenterer nemlig at «verdens kvinner» tilnærmet bare opptrer i rollen som offer for overgrep i damebladene. I sin fordypningsoppgave ved journalistutdanningen i Oslo, analyserte Kristiane Larssen utenriksstoffet i Det Nye og Henne fra januar til november 2005. Tendensen var tydelig: I samtlige utenriksreportasjer om ikke-vestlige kvinner var hovedaktørens lidelse selve grunnlaget for saken. Og dette elendighetsbildet skiller seg klart fra bladenes ofte positive øvrige innhold («unn-deg-selv-journalistikken»).

Tendensen sammenfaller med kritikken av danske dameblader. I antologien «De røde sko: feminisme nu» (2002) angriper den danske feministen Lene Myoung Petersen den ensidige framstillingen av ikke-vestlige kvinner i damebladoffentligheten. Det hun mener er en nesten obligatorisk reportasje om hvor elendig det står til med «verdens kvinner» der de ikke-vestlige kvinnene blir presentert som ofre (forfysisk eller psykisk mishandling) eller som eksempler for den ikke-vestlige verdens fråtseri (som besatt av materielle goder).

ALENE MOT ALT. Larssen karakteriserer utenriksreportasjene i Det Nye og Henne som lidelsesreportasjer . Kort sagt, en emosjonelt engasjerende reportasje om overgrep mot ikke-vestlige kvinner som har mange fellestrekk med melodramaet, men mangler happy endings. Hun peker på flere interessante kjennetegn ved lidelsesreportasjen:

 Historien om hovedaktørens (en kvinnes) lidelse aksepteres uten forbehold. Reportasjene inneholder ofte svært sterke og sjokkerende scener som gjerne er en rekonstruksjon av hovedaktørens dramatiske historie, ofte fortalt av hovedaktøren selv.

 Selve problemet i saken understrekes gjerne med et karikert persongalleri (rik eller fattig, ond eller god) og høylytt språk. Journalistene bruker ofte billedlige, symbolske og oppsiktsvekkende miljøskildringer for å understreke sakens alvor.

LIDELSE?: En ny undersøkelse dokumenterer nemlig at "verdens kvinner" tilnærmet bare opptrer i rollen som offer for overgrep i damebladene. FOTO: Scanpix
LIDELSE?: En ny undersøkelse dokumenterer nemlig at "verdens kvinner" tilnærmet bare opptrer i rollen som offer for overgrep i damebladene. FOTO: Scanpix Vis mer

 Hovedaktøren blir framstilt som et offer for problemet reportasjen belyser og reportasjene fokuserer på denne dramatiske enkeltskjebnen, mens de komplekse samfunnsmessige årsakene til problemet er nærmest fraværende.

 Verken problemet i lidelsesreportasjen eller aktørene i saken innbyr til identifikasjon med leseren. Hovedaktøren framstår ofte som et ekstremt eksempel på et fremmed problem og tonen i lidelsesreportasjen skiller seg dermed fra det kvinnefellesskapet som skapes i damebladene.

 Lidelsesreportasjene er godt dokumentert med bilder, men hvilke bilder som er faktiske dokumentasjon og hvilke som sannsynligvis er illustrasjonsbilder kommer ofte ikke fram av sammenhengen.

POPULÆRORIENTALISMEN. Lidelsesreportasjene kan dermed plasseres inn i en populærorientalistisk tradisjon, og kan leses som en videreføring av den klassiske orientalismen i populærkultur og massemedia. I boka Hudud (1988) viser den svenske etnologen Magnus Berg hvordan skurkene i populærkulturen ofte er «orientalere» eller har bånd til «Orienten», enten de slåss mot vestlige helter i actionfilmer eller mishandler konene sine i kiosklitteraturen.

Lidelsesreportasjen har flest fellestrekk med de mange dokumentariske og ofte selvbiografiske «bak-sløret»-bøkene. Etter Betty Mahmoodys salgssuksess Ikke uten min datter (1988) kom det et skred bøker der «verdens kvinner» sto fram med sin grusomme offerhistorie. Det er flere årsaker til at disse bøkene ble så populære. Historiene fungerer først og fremst fordi kvinnemishandling er utbredt, dypt opprørende og skaper engasjement hos leseren. Samtidig er disse historiene underholdende fordi de både er selvbiografiske, sanne og fortalt som spennende eventyr. En tredje årsak kan være gjenkjennelse, at leserne (som oftest kvinner) finner inspirasjon i forfatternes kamp ut av tragedien. Magnus Berg argumenterer for at populærorientalismen fenger fordi den egentlig handler om oss selv. At vi klapper oss selv på skuldra gjennom å tilskrive «de andre» alt vi ikke vil vite av i egen kultur.

TILSLØRTE BETROELSER. En av de sterkeste kritikerne av «bak-sløret»-litteraturen er førsteamanuensis ved Institutt for kulturstudier og orientalske språk ved Universitetet i Oslo, Berit Thorbjørnsrud. Hun kritiserer bøkenes ensidig negative bilde av kvinners rolle i den ikke-vestlige verden og at dramatiske enkeltskjebner (som i regelen eksisterer)presenteres som representative for større grupper.

Hun advarer videre mot at ny kunnskap om kvinnemishandling i andre land sjelden presenteres som et globalt problem, men tvert imot synes å forsterke følelsen av forskjellighet. At overgrep i verden utenfor får en kulturforklaring og dermed ikke er relevante for liknende problemer her hjemme. Thorbjørnsrud mener disse historiene om tragiske kvinneskjebner brukes i storpolitikken etter 11. september - der retorikken om frigjøringen av den muslimske kvinne har gått hånd i hånd med «krigen mot terror».

En annen kritikk mot «bak-sløret»-litteraturen er at det er vanskelig å sjekke om historiene faktisk er sanne. Kvinnene selv er ofte eneste kilde, historiene deres er rekonstruert, overgrepene ligger tilbake i tid, de er traumatisert, de skriver ofte under pseudonym og det er dermed vanskelig å dobbeltsjekke fakta. I tillegg er historiene redigert og dramatisert for å bli mer fengende. Ifølge Thorbjørnsrud mister både forleggere og anmeldere sin kritiske distanse når de jobber med denne litteraturen.

Oss kvinner imellom. Skjer det samme med damebladenes journalister når de skriver om kvinner langt borte? Sannsynligvis ikke. De er profesjonelle journalister som sjekker sakene sine før de trykker. Men det er likevel nødvendig å stille spørsmål med bladenes ensidige elendighetsbeskrivelser av kvinnene utenfra.


BIDRAR LIDELSESREPORTASJENE
til en forjævligisering av ikke-vestlige kvinners liv?

Får vi som lesere får nok bakgrunnsinformasjon til å kunne forstå de komplekse problemene lidelsesreportasjene tar opp eller blendes vi av enkeltskjebnene?

Danske Lene Myoung Petersen har oppsummert kritikken mot damebladenes lidelsesreportasjer på en smart og direkte måte:

«Jeg har ikke noe imot at kvinner leser dameblader. Jeg har heller ikke noe prinsipielt imot at fattige ikke-danske kvinner opptrer i disse bladene. Det jeg derimot er kritisk til er at bladene reduserer disse kvinnene til endimensjonale skikkelser og deretter markedsfører dem med hyklersk og falsk solidaritet.»

Tine Ustad Figenschou er stipendiat ved Institutt for medier og kommunikasjon, UiO.