Lidenskap og politikk

På sitt beste både triviell og høystemt, tilkneppet og ekspansiv.

BOK: «Hallvard følger etter henne inn i kottet og hun lukker den smale døren bak dem med et lite knepp. Stå i ro, hvisker hun inne i mørket, og han står i ro mellom stablene av gule bøtter.» Aasne Linnestås første roman, «Utland», begynner med en samleiescene i et lite rom på et mellomstort norsk sykehus.

Store følelser

Den sødmefylte og samtidig brutalt usentimentale tonen demonstrerer Linnestås helt spesielle styrker som romanforfatter: I spillet mellom hverdagslig minimalisme og stor emosjonell intensitet utvikler den tidligere lyrikeren et språk som avspeiler sitt eget kontinuerlige arbeid med å holde store følelser i sjakk. Sånn kan den nærmest aggressivt kroppslige og styggvakre samleieskildringen også være en elegi: «Hun lener seg tilbake mot veggen som presser seg mot ryggen hennes, så langt tilbake at han kan se det han trenger å se i det flakkende lyset, men hun sier ingenting, hun trenger ikke å si det er siste gang han skal se henne på denne måten, for det vet han allerede, og det gjør noe med ham, hun er sikker på at det presser fram det hun vil at han skal ha i seg når hun lener seg tilbake sånn.»

Punktroman

Som lyriker har Åsne Linnestå markert seg både som formsterk og formutprøvende. Hennes forrige bok, den kritikerroste «Stanislaw» fra 2002, var en diktsamling med undertittelen «En forestilling». «Utland» på sin side er en roman vi kanskje kunne forsøkt å lese som en prosadiktsyklus: 120 korttekster fra livet til en ung kvinne, avgrenset i tid til noen måneder før og etter nyttår 2003. Gjennom tekstfragmentene vil Linnestå binde sammen en rekke hendelseslinjer i hovedpersonen Heges liv, forløp som når sitt klimaks i månedene boka samler seg om. Hege er nettopp blitt arbeidsløs. Hun våker over sin døende morfar. Hun er gravid. Hun forsøker å komme til begrep både om eget liv, forholdet til omgivelsene, og om de smertepunkter hun fornemmer i bestefarens fortid. Og hun demonterer altså langsomt et kjærlighetsforhold som har fylt mesteparten av livet hennes siden hun ble voksen. Historien er mer konvensjonell enn flere av de andre forløpene hun løfter fram, men kanskje derfor er den også av de mest slående: En resignert reversering av forelskelsens bevegelser, en kjærlighetsfilm spolt baklengs.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Stort mot

«Utland» utspiller seg nede i en trang dal, på et trangt sted som minner veldig om Rjukan, i et Telemarkslandskap som på godt og vondt slår ring om hovedpersonen, vokser seg inn i hennes forestillingsverden. Om romanens fysiske rom er avgrenset, henter Heges assosiasjoner likevel stadig fremmede elementer inn i teksten. Spriket mellom kjærlighetssorg og tsjetsjensk terror, graviditet og tungtvannsaksjoner kan fortone seg vel stort til tider, ikke minst de gangene tekstens sterke følelsesregister slår over i en litt vel insisterende inderlighet. Men elementene er samtidig tydelig forbundne: Morfarens glemte svik, ventingen på barnet som skal komme, Heges avmakt overfor lidelsene i verden - alt knytter an til et spørsmål om mot, og bidrar til å gjøre «Utland» til en slags utforsking av motets vesen, og en refleksjon over tilgrensende emner som unnfallenhet og forpliktelse, passivitet eller handling.

Kulturmasochisme

Det er samtidig denne dimensjonen som aller tydeligst gjør Linnestås romandebut til en politisk bok, på tross av sitt ofte intime fokus: «Utland» kunne vært skrevet som et slags eksempeldemonstrasjon av tanken at det personlige er politisk - en demonstrasjon som blir så overbevisende som den er nettopp på grunn av Linnestås nøkternt lidenskapelige prosa. At denne skrivemåten samtidig gjør romanen problematisk, politisk sett, er kanskje en annen sak: «Utland» er ei bok som konsekvent forsøker å føre sammen det som er atskilt, og Linnestås stadige språklige og innholdsmessige koblinger av nært og fjernt, natur og intellekt, kropp og politikk, gjør det nærliggende å tenke på litteraturviteren Eivind Tjønnelands utskjelte tese fra noen år tilbake om den plagsomme «kulturmasochismen» i den nyere norske litteraturen. Linnestås romandebut er en utfordrende, ambisiøs og språklig sett ualminnelig sterk tekst. Sånn sett er det kanskje et slags kompliment at jeg fortsatt er litt i tvil om jeg egentlig liker den.