Lidenskap og sjokolade

VI SOM IKKE har en jobb å gå til, sier iblant ja til oppdrag vi ikke er kvalifisert for. Som når sjokoladeprodusenten vil ha en til å si noe klokt om lidenskap . De burde ringt en prest, en operasanger eller Herbjørg Wassmo. Vi sosiologer har ikke engang et teoretisk forhold til lidenskap, bortsett fra de av oss som er så lidenskapelig opptatt av teori at vi mister all kontakt med populærlidenskapen. Det finnes ingen vitenskap om lidenskap. Men assosiasjonsmetoden kan likevel gi noen foreløpige innsikter:

Lidenskap er noe utlendinger har. Tenk på fyrige latinere. Eller fulle finner. Mange nordmenn finner slike folk svulstige og patetiske. De lidenskapelige skaper seg, mens vi er ekte, naturlige og kjedelige. Vi skjønner ikke at lidenskap må ha et språk - derfor frasene, mimikken, gestene, sangen eller dansen. Tango er lidenskap i system - et rituelt, økonomisk uttrykk for det ordboka kaller en «mektig følelse el. stemning; intens erotisk følelse; glød, attrå, henførelse». Gammaldans fyller ikke samme funksjon, og vi forbinder heller ikke slike følelser med nordmenn. Bortsett fra kvinnelige psykopater fra Nord-Norge som knuller og spiller cello i budsjettsprengte kalkunfilmer.

LIDENSKAP ER noe man hadde før . I gamle dager. Selve ordet har et sus av lengsel, smerte, kurtise og fordums pasjoner over seg. «Pasjon» har for lengst blitt et fremmedord. Når «kult» eller «fett» i dag betegner et toppmål av begeistring, og vanlig norsk ungdom kopulerer for åpent kamera i bunkere på Fornebu, er det ikke rart om folk snart tror at lidenskap er et møbel. Bildet er uansett ikke dumt: Nordmenn holder lidenskapen i skapet. Vi er skap-lidenskapelige.

Lidenskap er noe vi opplever på film . Eller i såpeserier og kjærlighetsromaner. Melodramaet stiliserer og fortetter følelsene, slik at vi rives med. Vi gråter lettere av hendelser på kinolerretet enn i våre virkelige liv. Vi gråter lettere når de kongelige gifter seg enn når nære slektninger gjør det. Sannsynligvis gråt mange mer da Mette-Marit og Haakon sto ved alteret, enn da de selv sto der.

LIDENSKAP FØRER til synd . I Norge er ikke synd forbundet bare med kjønnslivet, men med alt liv. «Gi oss i dag vårt daglige brød.» «Led oss ikke inn i fristelse.» Ifølge sosialantropologen Runar Døving anser ikke nordmenn sjokolade som mat (slik franskmenn gjør), men som et søtlig onde. Far gir sjokolade til barnet, og sier: «Ikke si noe til mamma.» Mamma sier: «Spis maten din, så skal du få sjokolade etterpå.» Sjokoladeavgiften, som gir 870 millioner i statskassa hvert år, ble innført på 1920-tallet, visstnok for å hindre arbeiderklassen fra å tylle i seg usunn mat. I moderne tid er «usunn» et synonym for «syndig». Mange føler skyld når de spiser sjokolade, selv om mye moralsk korrekt mat er farligere for helsa.

Dårlige nyheter for sjokoladeprodusenten? Nei da. Om lidenskap er noe vi forbinder med utlendinger, vil jo mange nordmenn gjerne være litt unorske. Om lidenskap forbindes med fortid, vil mange gjerne være litt klassiske, om så nostalgiske. Om lidenskap tilhører fiksjonens verden, er myter og fortellinger noe vi orienterer oss etter også i dagliglivet (og i stadig større grad når vi velger varer). Om lidenskap er syndig, er det stadig mer «lov å la seg friste».

EN MMI-UNDERSØKELSE bekrefter at 70% av den norske befolkningen oppfatter seg selv som lidenskapelige. Samtidig mener bare 30% at nordmenn er lidenskapelige! Dette skyldes nok skap-lidenskapen: Vi har selv sterke følelser som kommer til uttrykk innenfor husets (eller soverommets) fire vegger, som vi ikke har noe språk for, eller holder for oss selv. Hvis andre har det likedan, vil ikke de framstå for oss som lidenskapelige.

Flest unge mener selv at de er lidenskapelige, og det er kanskje ikke så rart. Kjønnsdrift og kjærlighetslengsel svekkes med åra. Livet blir mer hverdag. Man gleder seg over de små ting. «Noen ganger er det ålreit,» synger Odd Børretzen, som har levd en stund.

Andelen som anser seg lidenskapelig øker med inntekt og utdannelse . Er høystatusmennesker mer selvsikre? Lidenskap er i hvert fall i større grad et ideal på solsiden. Det forbindes med overskudd, luksus og raffinement. Har man lidenskap for mat, betyr det ikke at man er veldig sulten (snarere tvert imot), men at man liker å nyte eller å tilberede mat.

60 PROSENT sier at sjokolade er lidenskap, og henholdsvis 70 og 75 prosent forbinder lidenskap med erotikk og sex. Spesielt menn forbinder lidenskap med sex (80 prosent). Dette forklarer hvorfor ikke flere kvinner enn menn anser seg som lidenskapelige, slik vi kunne forvente. Kjønnsskillet går på hva man forbinder med lidenskap. Kvinner tenker i større grad på romantikk, menn på mer håndfaste og kjødelige gleder.

60 prosent av nordmennene sier de ønsker seg mer lidenskap i hverdagen, og hele 84 prosent mener lidenskap øker livskvaliteten. 40 prosent sier livet ville vært fattigere uten sjokolade. Folket vil altså ha mer sjokolade, og mer erotikk og sex! Disse tingene henger sammen , og har gjort det i århundrer: Aztekernes keiser Montezuma hev innpå store mengder sjokolade før han besøkte sitt harem. Casanova fant sjokolade mer stimulerende enn champagne, og på 1700-tallet vurderte man forbud mot sjokolade blant munker. Det er ikke så mange munker i dagens Norge, og vi trenger å få opp nasjonens fødselstall. Kanskje bør sjokolade markedsføres som Viagra med søtsmak ?

<B>SOSIOLOG M.M.: Kjetil Rolness.