Lidenskap uten ironi

Historien hadde vært tjent med en mer distansert fortellerholdning. Geir Pollen innleder sin roman med å ta en ung kvinnes venstre brystvorte i sin munn. In medias res, altså, og det med velberådd hu, for den gule sola som brenner, det er den erotiske besettelsens, det brennende begjærets og den hodestupse forelskelsens sol.

Nå må ingen forledes til å tro at Pollen har skrevet en erotisk, enn si en pornografisk roman. Den rommer nok flere og mer kontante skildringer av seksuell aktivitet enn det vi er vant til fra hans hånd, men så er det da også en annen og langt mer lidenskapelig forfatter vi møter her. Distansen og ironien er som blåst bort. Boka er skrevet i jeg-form, og forfatteren står last og brast med sin forteller og hovedperson.

Hemmeligholdt

Jeg-personen erklærer selv, på beste Solstad-maner, at han vil skrive uten ironi. Om teksten er tjent med det, er en annen sak. Hva den vinner i innlevelse og temperatur, taper den i lekenhet og tankesprang.

Historien er den gode, gamle. Gift mann og gift kvinne møtes tilfeldig i en by der ingen bor. Spontant oppstår søt musikk. På hotellværelset klamrer de seg til hverandre - uten å gå over streken, som det het i gamle dager. Men det varer ikke lenge.

«Når den gule sol brenner» er en roman om utroskap, om den hemmeligholdte kjærlighets søte kløe og den distanserte kjærlighets sure svie. Kvinnen blir værende i ekteskapet, mannen bryter ut av sitt og etablerer seg med ny leilighet i Oslo.

Her lider han alle de kvaler som den tredje part lider under. For hans indre blikk veksler synet av den elskede i familiens skjød med scener fra hans tidligere liv hvor han er kommet til kort og følt seg underlegen og mislykket. Han føler seg elsket, men samtidig ydmyket, tilsidesatt, alene - når de snakker i telefonen, han med desperat stemme, hun med hverdagslig stemme om hverdagslige ting med sin lille datter pludrende i bakgrunnen, og det kort etter at de har stjålet seg til noen heftige lykkestunder sammen.

Men jeg-personen bukker ikke under. Han viser både vilje, evne og energi til å skaffe seg leilighet, skape orden i sin tilværelse, få skikk på forholdet til barna han har reist fra - og det på en måte som går de fleste fraseparerte menn en høy gang.

Til Paris

Historien er både tilforlatelig og sannferdig, men når det er tale om en så dreven forfatter som Pollen, spør man seg uvilkårlig om han ikke har mer på hjertet enn å fortelle en historie om bankende hjerter og sol i brann. Men kanskje er det ikke så enkelt likevel. For hva er det som utløser det hele? Hva vil han med henne? Er det for å få utløp for sine fortrengte lidenskaper eller for å få utløsning for sitt narrative begjær?

«Når den gule solen brenner» er nemlig ikke bare en roman om lidenskap, men også en roman om en forfatter som drar til Paris for å skrive ned historien om den samme lidenskapen - istedenfor å skrive ferdig romanen om Peder Balke som han har arbeidet med i lang tid uten riktig å få sveis på den. Hamsuns «Pan» er en viktig intertekst i romanen. Referansene er mange, og ikke nok med det. Jeg-personen innlosjerer seg til og med like i nærheten av Rue de Vaugirard, der Hamsun satt på et hotellværelse og slet med å komme i gang med nettopp «Pan» - historien om Glahn som elsket drømmen om kvinnen høyere enn kvinnen, og som i ettertid nedskrev historien om sin lidenskap.

Parallellen er klar, men forskjellen er megetsigende. For Glahn er forholdet fortid, jeg-personen/forfatteren i «Når den gule solen brenner» står fortsatt oppe i det med begge beina. I «Pan» vet vi hvordan det ender, her vet vi det ikke.

Jeg-personen avslutter sin beretning før den er sluttført - midt i en lidenskap han trenger for å komme videre i sitt forfatterskap. Han vil ha både i pose og sekk. Han har reist sin vei for å gjøre sin lidenskap om til skrift, til en historie forfatteren har bruk for, samtidig som han som elsker holder mulighetene åpne for å holde fast ved den som virkelighet.

Forutsigbart

Pollen er en altfor proff forfatter til at han lar lidenskapen løpe helt av med seg. Men dette metaperspektivet til tross virker årets roman mer forutsigelig og også mindre tilfredsstillende enn hans tidligere. Munnens bevegelse mot brystvorten er skildret med en heftighet som ansporer, og den fraseparertes anfektelser med en fortvilelse som berører.

Men veier dette opp for forutsigbarheten? Nei, jeg er ikke så sikker på det. Personlig har jeg i alle fall atskillig større sans for Pollens tidligere romaner, der åpenheten og den ironiske distansen virker intellektuelt og litterært mer stimulerende.