Lidenskap uten like

Angst, lidenskap og intensitet. Slik er nøkkelordene i produsent Patrick Milligans introduksjon til CD-boksen «Passions of a Man. Charlie Mingus - The complete Atlantic recordings 1956- 1961». Milligan overdriver ikke.

I jazzen finnes det ingen som likner Charles Mingus. Han var en komplett original komponist, arrangør og bandleder; en virtuos kontrabassist, en klassisk skolert musiker med folkelig forankring i blues og svart kirkemusikk. I mindre format var han filosof og forfatter, kritiker og talentspeider. Folk som hadde nærkontakt med ham vil tilføye «engel og djevel», noen med mest vekt på det siste.

Sammensatt

Fra han ble født i Arizona i 1922, i en svart middelklassefamilie med afrikansk, kinesisk, britisk og svensk blod i årene, og til han døde av amytrofisk lateral sklerose (ALS - en sykdom utførlig beskrevet av Axel Jensen på disse sider - i 1979, var Charles Mingus en uvanlig sammenskrudd person. Ingen steder kommer dette tydeligere fram enn i hans åpne sår av en selvbiografi, «Beneath the Underdog» («Nedenfor den nederste»). Boka er dels skrevet i tredjeperson, dels som en dialog mellom Mingus og hans psykiater, og første setning lyder betegnende nok: «Med andre ord, jeg er tre.» Det er fristende å legge til et «minst».

Til Mingus' forbitrelse ble denne omsvøpsløse, ofte bitende ironiske skildringen av rasisme, trykkoker-seksualitet, mentale problemer og fornedrende musikerliv liggende i årevis før et forlag våget å utgi den i 1971. CD-boksens Mingus-klassikere som «Pithecanthropus Erectus», «Haitian Fight Song», «Better Git Hit In Your Soul», «Prayer for Passive Resistance», «Wednesday Night Prayer Meeting», «Ecclusiastics» og «Oh Lord Don't Let Them Drop That Atomic Bomb On Me» får et annet innhold for den som har lest Mingus' utlevering av sitt kompliserte jeg og et rått, rasistisk USA.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Kronologisk

Charles Mingus' musikalske favn er vid. Han rakk å spille i band med både trad-konger som Kid Ory og Louis Armstrong og 40-tallets revolusjonerende bebop-skapere Charlie Parker, Dizzy Gillespie, Art Tatum og Bud Powell. Han var også innom Duke Ellingtons storband, der han fikk sparken etter et slagsmål på scenen. Fra 1955 ledet han sine egne grupper som spilte hans egne komposisjoner, og «Passions of A Man» er kronologisk ordnet med musikken fra de seks LP-ene han spilte inn for Atlantic i denne første perioden som fullbefaren leder. På de seks CD-ene finnes også fire tidligere upubliserte alternative opptak, samt et langt intervju gjort av Atlantic-grunnlegger Nesuhi Ertegun. CD-ene er ledsaget av en forbilledlig minibok med et vell av biografiske opplysninger om Mingus og alle de mer og mindre berømte musikerne som er med på platene, samt detaljer rundt opptakene, de originale «cover lines» av kapasiteter som blant andre Nat Hentoff og Robert Palmer, musikkfaglige analyser og fine fotografier.

Gjennombrudd

«Pithecanthropus Erectus» (utg. juli 56) regnes som Mingus kunstneriske gjennombrudd, og perioden etter som et høydepunkt i en karriere som seinere skulle bevege seg mellom høye «ups» og kullsvarte «downs», i takt med svingningene i Mingus' økonomi og psykiske/fysiske helse. I 1956 hadde han forkastet notebruk i innstuderingen av komposisjonene, musikerne lærte arrangementene «på øret» og improviserte etter lederens anvisninger. I denne periodens Mingus-musikk klinger det meste av jazzhistorien med, fra tradjazzens kollektive improvisasjon via Ellingtons omhyggelig orkestrerte, «europeisk»-inspirerte jazz til rykende modernisme og til og med frijazz. Men sjelden er bluesen langt unna, aldri slutter musikken å swinge, og alltid bærer klangbildet og ikke minst den overveldende intensiteten opphavsmannens umiskjennelige avtrykk.

Musikere

Pepper Adams, Ted Curson, Eric Dolphy, Jimmy Knepper, Dannie Richmond, Roland Kirk, Jackie McLean, Bud Powell - dette er noen av musikerne som var med Mingus i disse årene. Enkelte ble «Mingus-musikere» for livet, noen av dem er borte nå, men det sier noe om kraften i Mingus' musikk og personlighet at The Mingus Big Band fortsatt spiller hans musikk en gang i uka i New York. Det er heller ikke dristig å tippe at etter de seinere års støvtørking av eksempelvis Thelonious Monk og Bud Powell, er en Mingus-bølge forestående. I så måte er «Passions of A Man» og «Beneath the Underdog» ypperlige utgangspunkter for dem som vil surfe.