BLEK KOPI:: Den engelske forfatteren Victoria Hislop (49) lykkes ikke helt med sin nye bok, mener vår anmelder .  Foto: Steinar Buholm / Dagbladet.
BLEK KOPI:: Den engelske forfatteren Victoria Hislop (49) lykkes ikke helt med sin nye bok, mener vår anmelder . Foto: Steinar Buholm / Dagbladet.Vis mer

Lidenskapsløst om lidenskapen

«Hjemkomsten» er en blek blåkopi av suksessromanen «Øya».

|||  ANMELDELSE: Alle snakker om den. Alle synes å ha lest den. Og alle virker like panegyrisk begeistret. Den britiske reiselivsjournalisten Victoria Hislop traff blink da hun debuterte med «Øya» i 2005.

Den fiktive fortellingen om den høyst reelle lepraøya utenfor Kreta ga Hislop utmerkelsen «Årets nykommer» i British Book Awards 2007.

Boka om den grusomme sykdommen spedalskhet har solgt i over en halv million eksemplarer, og har ligget på toppen av de norske bestselgerlistene siden den ble oversatt i 2007.

NÅ ER JO oppskriftslitteratur nærmest blitt malen for hva som ligger ute i norske bokhandler. Men med «Øya» fant Hislop sin egen oppskrift, slik det ofte er med en overraskende bestselger. Enten er det mangel på fantasi, kremmerinstinkt, eller mildt press fra forlaget som gjør at Hislop følger samme oppskrift slavisk i bok nummer to. Riktignok er ikke «Hjemkomsten», som nå foreligger på norsk, noen oppfølger. Både personer og sted er byttet ut. Men opplegget er så likt at det nesten er litt pinlig. Og boka er blitt en blåkopi, en litt matt blåkopi.

I «Øya» fulgte vi britiske Alexis som reiste til Kreta på jakt etter sin greske mors hemmelighetsfulle fortid. I «Hjemkomsten» er det unge Sonia sin tur. Hennes avdøde mor var spansk, men like taus og hemmelighetsfull om fortida som Alexis? mor var. Boka åpner idet Sonia reiser til Granada sammen med en venninne for å danse flamenco. I likhet med Alexis, flykter også Sonia fra en gørrkjedelig britisk ektemann som hun lever et gørrkjedelig britisk liv sammen med.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Litt tilfeldig havner hun i en bar, der hun kommer i snakk med den vakre gamle mannen som eier baren. Baren er tapetsert av gamle fotografier, og mannen begynner å fortelle om de tidligere eierne av baren. En fortelling som vi nokså raskt forstår involverer Alexis hemmelighetsfulle morsslekt. Deres historie blir den virkelige romanen i romanen. Også dette identisk med innfallsvinkelen i «Øya».

TEMAET ER DEN spanske borgerkrigen. Her føyer Hislop seg inn i en lang og ærerik tradisjon av forfattere som har laget skjønnlitteratur av krigen, fra Hemingway og framover. Den spanske borgerkrigen rommet da også alt en forfatter kunne tenkes å ville skrive om: Sterke ideologiske motsetninger som speilet det forrige århundrets konflikter. Den mellom fascister og kommunister. Mellom kirke og anarkister. Mellom monarkister og republikanere. Krigen ble opptakten til den store krigen, og europeere på begge sider valfartet for å kjempe sin sak. Krigen ble også kalt dikternes krig, fordi så mange kunstnere og intellektuelle dro for å kjempe. En krig de brune vant, delvis på grunn av de ekstreme interne konfliktene på venstresiden.,

I «Hjemkomsten» prøver Hisløp å dekke de mange fraksjonene gjennom familien Ramirez. Vi møter dem i Granada i begynnelsen av 30-åra: Eldstemann Ignacio er en følelseskald kvinnebedårer og gudbenådet tyrefekter. Han blir Franco-tilhenger da Francos styrker angriper den nye spanske republikken. Igancio krangler uavlatelig med sin yngre bror Antonio, som er anarkist og republikaner. Machomannen Ignacio forakter også sin feminine lillebror Emilio, som spiller flamencogitar og elsker Granadas store poet Lorca, også fordi han våget å stå fram som homofil.

ENDELIG ER DET hovedpersonen Mercedes, Opprørsk, vakker og en fantastisk flamencodanser. Til de forsiktige foreldrenes fortvilelse. Den forførende flamencodansen blir etter hvert en farlig syssel under Francos konservative styre. Bedre blir det ikke da Mercedes forelsker seg i en flamencospillende sigøyner

Oxford-utdannede Hislop vet hva hun gjør. Med samvittighetsfull grundighet dekker hun krigens mest dramatiske begivenheter: Francos styrker som altfor enkelt tok Granada. Skuddet på spanjolenes elskede Lorca i 1937. De vilkårlige arrestasjonene av alle som støttet venstresiden. Massehenrettelser av titusener uskyldige. De skjebnesvangre interne stridighetene på venstresiden; brutale drap på prester og nonner, kirkebrenning som slukte halvparten av Spanias kirker. Bombingen av Malaga, og Francos brutale legionærer som voldtok og slaktet for fote. Den bitre kampen om Madrid. Slaget i Guadalest. Alt sett gjennom søsknenes dramatiske skjebner. Mercedes overlever. Hennes jakt på sin elskede flamencospiller fører henne til slutt til Baskerland, og endelig til England.

BARE SÅ DET ER SAGT — og det er en kritikers sure plikt å si det — Victoria Hislop er ingen stor forfatter. Både «Øya» og «Hjemkomsten» er helt mainstream både i stil og tone. Her er få originaliteter, men heller ingen Cartland-aktig pompøsiteter. Lykketreffet med «Øya», var at Hislop fant en spesiell og ukjent historie: Den gammeltestamentlige mystikken rundt de spedalske er i seg selv pirrende lesning. Hislop fikk til en samlet og helhetlig story. Etter eget utsagn elsker Hislop Hellas, og en merker at boka er skrevet con amore.

Med «Hjemkomsten» derimot er det annerledes. Riktignok skriver Hislop side opp og side ned om den bloddryppende tyrefektingen, om den lidenskapelige flamencodansen, om gudbenådet gitarspilling og den spanske «duende». Men forholdet mellom lidenskapen hun sliter sånn med å mane fram, og lidenskapsløsheten i skildringen er skrikende.

«Hjemkomsten» er nesten forunderlig temperaturløs, og framstår som et litt skjematisk pliktløp. Som om Hislop har lest seg til alt sammen og nærmest svarer på en eksamensoppgave.

HISLOP HAR FORTALT at hun nokså tilfeldig kom over historien bak lepraøya Spinaloga. Den eksklusiviteten mangler «Hjemkomsten». Liksom den andre verdenskrig, har den spanske borgerkrigen fått en revitalisering i samtidslitteraturen, og påfallende mange internasjonale bestselgere har hentet stoff derfra. Da skal det mer lut til enn en pliktoppfyllende oppramsing av begivenheter, der personene nærmest framstår som brikker som flyttes rundt.

Boka er på nærmere 500 sider, og de første hundre sidene går ualminnelig langsomt — ja, jeg vil si at åpningen er drepende kjedelig. Den todelingen mellom nåtidsfortelling og fortid, som til en viss grad fungerte i «Øya», virker stiv og malplassert i «Hjemkomsten». Og om en virkelig skal være pirkete er det noe helt corny med en gjenfortelling, der fortelleren bruker dialoger og kjenner tankene til folk som levde femti år tidligere.

Når det er sagt: «Hjemkomsten» er en sympatisk roman. Den rommer mye godt og viktig historisk faktastoff — som Hislop altså dekker (litt for) samvittighetsfullt. Og etter et lykketreff som «Øya» kan Hislop godt surfe videre gjennom både en, to og tre halvgode romaner, før håpefulle lesere gir opp troen på en gjentakelse av den pirrende fortellingen om de spedalskes øy.

• Denne anmeldelsen stod på trykk i Dagbladet 14. april 2009.