Lidenskapsløst om lidenskapen

«Hjemkomsten» er en blek blåkopi av suksessromanen «Øya».

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Publisert
Sist oppdatert

Bok: Alle snakker om den. Alle synes å ha lest den. Og alle virker like panegyrisk begeistret. Den britiske reiselivsjournalisten Victoria Hislop traff blink da hun debuterte med «Øya» i 2005. Den fiktive fortellingen om den høyst reelle lepraøya utenfor Kreta ga Hislop utmerkelsen «Årets nykommer» i British Book Awards 2007. Boka om den grusomme sykdommen spedalskhet har solgt i over en halv million eksemplarer, og har ligget på toppen av de norske bestselgerlistene siden den ble oversatt i 2007.

NÅ ER JO oppskriftslitteratur nærmest blitt malen for hva som ligger ute i norske bokhandler. Men med «Øya» fant Hislop sin egen oppskrift, slik det ofte er med en overraskende bestselger. Enten er det mangel på fantasi, kremmerinstinkt, eller mildt press fra forlaget som gjør at Hislop følger samme oppskrift slavisk i bok nummer to. Riktignok er ikke «Hjemkomsten», som nå foreligger på norsk, noen oppfølger. Både personer og sted er byttet ut. Men opplegget er så likt at det nesten er litt pinlig. Og boka er blitt en blåkopi, en litt matt blåkopi.

I «Øya» fulgte vi britiske Alexis som reiste til Kreta på jakt etter sin greske mors hemmelighetsfulle fortid. I «Hjemkomsten» er det unge Sonia sin tur. Hennes avdøde mor var spansk, men like taus og hemmelighetsfull om fortida som Alexis’ mor var. Boka åpner idet Sonia reiser til Granada sammen med en venninne for å danse flamenco. I likhet med Alexis, flykter også Sonia fra en gørrkjedelig britisk ektemann som hun lever et gørrkjedelig britisk liv sammen med. Litt tilfeldig havner hun i en bar, der hun kommer i snakk med den vakre gamle mannen som eier baren. Baren er tapetsert av gamle fotografier, og mannen begynner å fortelle om de tidligere eierne av baren. En fortelling som vi nokså raskt forstår involverer Alexis hemmelighetsfulle morsslekt. Deres historie blir den virkelige romanen i romanen. Også dette identisk med innfallsvinkelen i «Øya».

For å fortsette å lese denne artikkelen må du logge inn

Denne artikkelen er over 100 dager gammel. Hvis du vil lese den må du logge inn.

Det koster ingen ting, men hjelper oss med å gi deg en bedre brukeropplevelse.

Gå til innlogging med

Vi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer