Lider av Hollywood-syken

Morsomt om livet i kloakken, men filmen er glemt i morgen.

FILM: Samarbeidet mellom Aardman Animation og DreamWorks Animation resulterte i fjorårets beste animasjonsfilm, «Wallace & Gromit: The Curse of the Were-Rabbit». Filmen, som er skrudd sammen på den gode gamle måten og modellert i leire og plastelina, er rett og slett fantastisk. Makan til følelsesregister på animerte figurer skal du lete lenge etter. I tillegg kommer selve humoren: «Wallace & Gromit: The Curse of the Were-Rabbit» er tettpakket med intelligente vitser, komiske uttrykk og ikke minst kjappe kommentarer. Manusforfatterne sparker til høyre og venstre, og parodierer en rekke kjente spillefilmer. Humoren er erkebritisk, kan tidvis lett assosierer med Monty Pythons, og henger mange hoder for høyt for at filmen kan defineres som noen barnefilm. Det er tydelig at det er britiske Aardman Animation som styrer skuta i denne filmen.

Rømmer fra padda

I år styres samarbeidet derimot med DreamWorks («Shrek» og «Madagaskar») bak spakene. Figurene er ikke lenger leirefigurer og filmen er ikke lenger filmet - selv om det til tider ser slik ut. Resultatet er ikke dårlig, men «Nedenom og hjem igjen» lider av Hollywood-syken som tilsier at alle skal kunne like filmen. Derfor blir den mer pregløs og konform enn grensesprengende. Historien går også for fort fram og er i overkant simpel: Overklassemusa og kjæledyret Roddy er hjemme aleine. Plutselig spretter kloakkrotta Sid opp fra toalettet. Han er udannet, brautende og ikke minst så skyller han Roddy ned i toalettet. Ved rørenes ende finner Roddy Londons underjordiske kloakkby, og kjapt havner nykomlingen i klørne på en den onde padda. Sammen med den yndige musa, Rita, rømmer Roddy, og den lange veien tilbake til overklassehjemmet begynner.

Fransk dannelse

Historien inneholder med andre ord av de samme elementene moderne animasjonsfilmer fra Hollywood tilsynelatende alltid skal inneholde: Man begir seg ut på en reise for å finne noe eller vende tilbake til noe. Fiendene lurer i kulissene. Kjærlighet oppstår selvfølgelig. Og alt er satt sammen av en håndfull slapstick, «morsomme» kommentarer og sterke farger - gjesp! Halvveis ut i filmen tenkte jeg at dette var totalt meningsløst, men så skjer det noe med «Nedenom og hjem igjen». Slapsticken overdrives og blir mer vågal, og ikke minst introduseres vi for den franske superdetektiven le Frog: En hovmodig fransk ninjafrosk som spytter ut billig vin og leverer sitater som: «I find everyone\'s pain amusing, except my own...I\'m French».Dette, samt en gjeng slimete, men ganske så treffende snegler, hever nivået og gir filmen mer liv og kløkt. Men glemt i morgen, det er den.