SPOILER WARNING: Noora bekymrer seg ikke for spoilere, så hvorfor skal du? Foto: NRK
SPOILER WARNING: Noora bekymrer seg ikke for spoilere, så hvorfor skal du? Foto: NRKVis mer

Lider du av spoilerangst?

Da bør du lese dette.

OBS: Inneholder muligens spoilere for «Skam», «Den Sjette Sansen», «Sunset Boulevard», «Barry Lyndon», «Citizen Kane», «Lost», «Imperiet Slår Tilbake», og Shakespeares samlede verker.

KOMMENTAR: Da jeg la ut siste «Skam»-recap før sommeren, kom jeg i skade for å glemme den obligatoriske spoileradvarselen. Like etter dukket følgende opp i innboksen:

"Hvis hele saken er en eneste stor spoiler, er det lurt å oppgi dette. Jeg KLIKKET meg inn på artikkelen fordi jeg er nysgjerrig på Skam, og endte opp med å lese gjennom. Har ikke sett ett sekund av serien, men har fått den anbefalt. Mindre fristende å se serien etter å ha lest alt som skjer i (foreløpig) siste episode."

Mailen var anonym, så jeg fikk dessverre ikke beklaget for at man ikke skjønte før man hadde lest hele handlingsreferatet at det ville bli referert handling. I stedet begynte jeg å lure på hvor denne redselen for spoilere kommer fra.

Den 8. dødssynd

I skjæringspunktet mellom nettets informasjons-tsunami, mulighetene for ikke-lineær tv-titting, og Den Store Plot-tvistens™ inntog i mainstreamen (takket være f.eks. «Den Sjette Sansen» og «Lost»), vokste spoileren fram som den 8. dødssynd. Plutselig var tvistene seriers viktigste kvalitetskriterium, og å få dem avslørt følgelig infarktframkallende.

Men helt seriøst, hvor farlig er det, sånn egentlig?

Artikkelen fortsetter under annonsen

Å tviholde på plothemmeligheter er en ganske ny dyd. Både leirbålsfabler og barndommens eventyrstunder var historier ment for å fortelles om og om igjen. Alle vet at Shakespeares tragedier stort sett ender i blodbad, filmklassikeren «Sunset Boulevard» starter med liket av hovedpersonen flytende i et basseng, fortellerstemmen i Kubricks «Barry Lyndon» avslører hvert eneste punkt i handlingen lenge før det skjer, og i «Citizen Kane» sies det rett ut at svaret på Rosebud, filmens sentrale mysterium, egentlig er irrelevant, like før vi får dette svaret. Kan det hende at historiefortelling ikke handler om destinasjonen, men om hvordan vi kom oss dit?

Historier og partytriks

Personlig fikk jeg avslørt både slutten på sesong 2 av «House of Cards» og «Losts» tredje sesongfinale lenge før jeg fikk trykket play, og jeg kan ikke huske en tid jeg ikke visste hvem faren til Luke Skywalker er. Traumene har enn så lenge uteblitt.

For all del, jeg er helt for spoileradvarsler, jeg elsker like mye som deg å bli påkjørt i blindsonen av følelser når jeg ser på serier. Men slutter en historie å fungere fordi man vet slutten, er den ikke en historie, men et partytriks. Og mister en serie all verdi for deg om du leser en spoiler, så drister jeg meg (selv om det ikke finnes noen fasit for serietitting) til å påstå følgende: Da ser du på den feil.

Historier er ikke en rebus som skal løses, eller en lang remse av overraskelser, men en reise som skal oppleves. Scenen mellom Luke og faren er et knyttneveslag i hjertet hver eneste gang, selv om jeg kan den utenat, fordi den oppleves via hovedpersonen, og sånn sett for første gang, hver gang.

Så neste gang: Pust ut. Kanskje får du anledning til å ta inn historien på en helt ny måte. Og var det ikke annet enn spoileren å bry som om er det kanskje like greit å se noe annet, uansett.