Lider under lupen

Den fascinerende «John Gabriel Borkmann» gjør tilskueren til en nyfiken forsker.

GÅ NÆRMERE: «John Gabriel Borkmann» plasserer en lidende gammel kjærlighetstrekant på en naken scene og inviterer oss til å se hva som skjer. Foto: Arno Declair/Schaubuhne.
GÅ NÆRMERE: «John Gabriel Borkmann» plasserer en lidende gammel kjærlighetstrekant på en naken scene og inviterer oss til å se hva som skjer. Foto: Arno Declair/Schaubuhne.Vis mer

||| TEATER: De får meg til å føle meg som en nyfiken naturforsker, som står og kikker på hvert lille nølende skritt de tar i glassburet sitt, om de går til angrep eller trekker seg tilbake. På hovedscenen på Nationaltheatret lever den skandaliserte banksjefen John Gabriel Borkmann og hans bitre kone Gunhild mellom glassvegger, i et hvitt, skarpt opplyst rom. Utenfor driver vintertåken stille forbi og antyder et fullkomment isolat. Når så Ella Rentheim, Gunhilds søster, Borkmanns gamle flamme, slippes inn i boksen, er det som om regissør Thomas Ostermeier, en skarp moderne fortolker av klassiske verk, lar oss bli vitne til et stadig mer infamt eksperiment.

Ren og stram
Gjestespillet fra tyske Schaubühne er en ren, stram, streng oppsetning av Henrik Ibsens «John Gabriel Borkmann», som gradvis bygger opp et følelsesmessig trykk som føles desto sterkere fordi blikket er så dissekerende. På den nakne scenen, som et spinkelt sekstitallsmøblement gir en aroma av hipsterretro, utleverer Ostermeier de aldrende endene i den gamle kjærlighetstrekanten med i all deres forfengelighet, stolthet, bitterhet og evne til selvbedrag.

Stentorrøst
Borkmanns bekreftelsessøkende venn Foldal (Felix Römer) er her om mulig enda mer ettergivende enn vanlig. Ella Rentheim (Angela Winkler) er lenge svermerisk og pikeaktig, hennes sterke vilje åpenbares gradvis i en interessant rolletolkning. Og hva de mest stivsinnede slåsskjempene angår, ekteparet Borkman, viser Ostermeier hver av dem i et ensomt fortvilelsens øyeblikk, når de står alene igjen etter en voldsom konfrontasjon. Josef Bierbichler spiller Borkmann med den forelesende stentorrøsten til en mann som ikke er vant til å lytte. Men selv om Borkmann forblir et damplokomotiv til det siste, klarer Bierbichler å utforske og utdype ham under poseringene.

Forestillngen er distansert, i begynnelsen litt i meste laget. Men så snart det tetner til, er «John Gabriel Borkmann» en gjennomtenkt, klarsynt forestilling som holder publikum fengslet. Og Ostermeier viser seg å ha nærhet og omtanke, og ikke bare avstand.