JUSTERER VIRKELIGHETEN: Ørjan Karlsson dikter fritt og godt rundt historiske personer. Foto: JURITZEN
JUSTERER VIRKELIGHETEN: Ørjan Karlsson dikter fritt og godt rundt historiske personer. Foto: JURITZENVis mer

Lie, Hauge og Gerhardsen stifter hemmelig organisasjon

I Ørjan Karlssons tankevekkende krimroman.

ANMELDELSE: «Gerhardsens testamente» er en klassisk noir-krim med handling forankret i norsk etterkrigshistorie. Forfatteren benytter seg av historiske personer som han plasserer inn i en oppdiktet kontekst.

Stiftelsen
I kjølvannet av krigen oppretter Haakon Lie, Jens Christian Hauge og Einar Gerhardsen en hemmelig organisasjon kalt Stiftelsen. Organisasjonens eneste formål er å beskytte nasjonen mot kommunistene. Middelet er overvåking.

Mange år seinere, etter at grunnleggerne for lengst er døde, blir den skakkjørte politimannen Kyrre Kaupang kontaktet av selveste Riksadvokaten, som vil han skal etterforske dødsfallet til en norsk skipsreder. Snart viser det seg at hele styret i Stiftelsen tas av dage, en etter en. Mye tyder på at drapsmannen planlegger å fullbyrde sitt prosjekt under offentliggjøringen av årets nobelpris.

Næring fra virkeligheten
Mange krimforfattere henter næring i virkeligheten, både i form av plott og karakterer. Så justerer de litt på denne virkeligheten og skaper en type spenning som først og fremst knytter seg til hva som er sant og hva som er oppdiktet. Slike romaner minner litt om gamle videofilmer, som hadde teksten «based on a true story» trykket på coveret.

Da vi gikk på ungdomsskolen, leide vi alltid de filmene. (Fader heller, sa Frank, vi må ta denne, dette har jo skjedd!) På gymnaset skydde vi dem som pesten. Da var det fiksjon vi ville ha, ikke virkelighet.

Fiksjonen først
Hva har denne mimringen med Ørjan N. Karlssons å gjøre? Ikke annet enn at «Gerhardsens testamente» framstår som en vellykket krim i nettopp denne sjangeren, først og fremst fordi Karlsson aldri glemmer at det er fiksjonsforfatter han er.

Lie, Hauge og Gerhardsen stifter hemmelig organisasjon

Svært mange virkelighetsnære kriminalromaner handler om et bestemt miljø forfatteren kjenner godt, som regel fordi han selv har vært en del av det. Svært ofte virker det i romanens disfavør. Det er som om forfatterens følelse av ansvar overfor virkeligheten går på bekostning av hans evne til å dikte.

Slik er det ikke med Ørjan N. Karlsson. Han har dette høyst reelle utgangspunktet, men derfra og ut dikter han fritt og godt. Likevel ender han opp med en historie som er både spennende og tankevekkende, ikke minst fordi man tenker at det faktisk kunne skjedd.

• Les også: - Det er nok ingen som tror at Haakon Lie bestilte mord, men boka bygger opp om negative myter