Life Is Good

Nesten alt jeg har skrevet om Steinar Albrigtsen tidligere kan du bare glemme. Med «Lifes is good» har Albrigtsen våget å dra fram melodisnekkeren i seg, det funker som inn i coolheten bra. Stilsikkert og sløyt, musikk for en helaften på gamle Cotton Club.

Albrigtsen vil garantert overraske mange med «Life is good», for her er det steelgitar-fritt og vekk med leirbålstemninger. Det vitner om en artist som er i stadig utvikling.

Bootsen er byttet ut med lakksko og han tauer oss med inn i helt et annet musikalskt rom hvor det serveres sofistikert vestkystpop og taffeljazz, eller som Albrigtsen sier, det er klare referanser til Joni Mitchell, Steely Dan, Sam Cooke og Nat King Cole på «Life is good». Jepp.

Vi trives godt sammen med Albrigtsens melankolske og såre stemme, den passer ypperlig til å dryppe ut små betrakninger om det gode liv og kjærligheten og rare personer.

Pur glede

Som vanlig har han fortsatt stor tro på Tom Pacheco som tekstforfatter. Pacheco kan til tider være på grensen til det banale, nei forresten, jeg skal ikke trekke det videre. For summen av skiva blir for denne lytteren pur glede, drivende stemninger som jeg kommer til å nyte i lange drag.

Ikke minst fordi ensemblet Albrigtsen har med seg er av prima klasse; Morten Halle som blåseprofessor, Bjørn Kjellemyr som veit hvordan en bass skal rulle for å skape liv, Per Kolstad har det rette suget og lekenheten i orgelpipene og det er smakfulle gjesteinnsmett av Eivin One Pedersen, Nils Petter Molvær og Torbjørn Ottersen.

Mer har jeg ikke å si enn at denne blir en god venn.