TIDSMASKIN: Siden evolusjonspsykologien ikke har en tidsmaskin har amerikanske studier ofte blitt brukt til å representere alle menn siden steinalderen. Foto: Scanpix
TIDSMASKIN: Siden evolusjonspsykologien ikke har en tidsmaskin har amerikanske studier ofte blitt brukt til å representere alle menn siden steinalderen. Foto: ScanpixVis mer

- Ligger mennenes erobringstrang i genene eller er den kulturbestemt?

Natur + kultur = sant.

I sin artikkelserie om den påståtte «kulturkampen» skriver Dagbladet den 3. juli om biologi og skisserer en steil konfrontasjon. Aslak Nore og Harald Eia mener biologiens og evolusjonspsykologiens innsikter er blitt undertrykt av «den arroganse motstanden mot biologi i samfunnsvitenskapene.» Parallelt i Aftenposten krangler kjønnsforskere med sosiobiologer om hvorfor en ny undersøkelse viser at gutter vil ha flere sexpartnere enn jenter. Ligger det i genene eller er det kulturbestemt? Slik fortoner ofte debatten seg som en krig mellom to uforenlige forklaringsmodeller.

MEN ER POSISJONENE virkelig så uforenlige? Det er nok få kjønnsforskere, eller feminister for den saks skyld, som vil benekte at p-pillen hadde en enorm kulturell betydning da den ble tilgjengelig på 60-tallet. En pille som påvirker de biologiske prosessene i kvinnekroppen, og førte til store kulturelle endringer i kjønnsrollene: Kvinnene fikk kontroll over sin egen kropp, de kunne selv bestemme om de skulle ha barn eller om de ville bruke tida på jobb eller selvutvikling.

På den andre siden er den velkjente pillen også et utmerket eksempel på at mennesket er fullt i stand til å sette til side en av sine aller mest grunnleggende impulser: Reproduksjonsdriften. For å forstå p-pillens betydning må man forstå noe både om kultur og natur. Problemet er at humanistene ofte ser ut til å ignorere naturen, mens evolusjonistene overser kulturen.

MAN SKULLE TRO evolusjonspsykologer hadde utmerket selvinnsikt, siden de kjenner mønstrene bak sin egen tenkning. En populær teori nettopp blant evolusjonistene forklarer religion som fenomen: Menneskene er kodet til å se etter sammenhenger og mønstre, og i sin utrettelige jakt på grunnleggende årsaker, finner de gjerne opp fenomener som guder og demoner.

Eller bedriver vitenskap, kunne man legge til. Evolusjonspsykologien er, i likhet med religion, basert på en rekke fortolkninger av et begrenset sett av observasjoner. I senere år har mange tidligere entusiaster innen feltet innsett at en del av teoriene ikke holder mål. En av dem er Roger Bingham, som med stor selvinnsikt kaller seg «et tidligere hengivent medlem av the Church of Evolutionary Psychology», og har tatt oppgjør med den «evangeliske iveren» han ser hos en del tilhengere av evolusjonspsykologi.

Bingham er hjerneforsker og mannen bak den prisbelønte evolusjonspsykologi-TV-serien «The Human Quest» fra 1996. Han har senere brutt med troen på mentale «moduler» nedarvet fra steinalderen, og utarbeidet en teori som framhever hjernens tilpasningsdyktighet som dens fremste evolusjonære fortrinn, og dermed åpner en større rolle for kulturen.

EVOLUSJONSPSYKOLOGIENS forkjempere har tradisjonelt hevdet at hjernene våre ble utviklet i steinalderen, til steinalderbruk. Dessverre har de ingen tidsmaskin, så en stor del av resultatene har de sluttet seg til fra eksperimenter gjort på moderne collegestudenter. En mye publisert undersøkelse på 90-tallet hevdet å finne en universell formel for hva menn fant attraktivt hos kvinner: et 0,7-forhold mellom hofter og midje. I det tilfellet var det et utvalg unge amerikanske studenter som skulle representere alle menn siden steinalderen. Ikke overraskende har senere undersøkelser (som fikk betraktelig mindre oppmerksomhet) funnet at skjønnhetsidealet varierer fra kultur til kultur. En mindre timeglassformet figur foretrekkes både i tradisjonelle kulturer hvor kvinnene må arbeide, og i moderne samfunn hvor de er økonomisk uavhengige.

NETTOPP SLIKE TILFELLER av skjevt utvalg og dårlig metode er noe av det kjønnsforskingen historisk sett har vært veldig flinke til å avdekke. Og det finnes uttalte feminister internasjonalt som har gjort mer enn å kritisere fra sidelinjen. Antropologen Sarah Blaffer Hrdy gikk tidlig inn i sosiobiologien, og hennes kontroversielle funn om barnedrap hos dyr og mennesker vakte mye oppstuss. Hrdys velfunderte teorier indikerer at kvinner ikke styres av et allmektig morsinstinkt, men historisk sett har vurdert ut fra tilgjengelige ressurser om det lønner seg å la barna leve eller ikke. Som Richard Dawkins presiserer i «The Selfish Gene»: Evolusjonens mønstre egner seg dårlig som modeller for moral eller leveregler. Men Hrdys funn viser også at ikke alle evolusjonsmønstre understøtter konservative kjønnsroller, slik mange liker å tenke.

Griet Vandermassen er en annen «darwinistisk feminist», som i sin bok «Who?s Afraid of Charles Darwin» i 2005 tar til orde for gjensidig berikelse mellom evolusjonspsykologi og kjønnsforskere. Evolusjonistene kunne nyte godt av litt kritisk perspektiv på egne arbeidsmåter, mens kjønnsforskerne ville få et rikere materiale å jobbe med. Og den kontroversielle feministen Camille Paglia tok allerede på 70-tallet et oppgjør med de mange feministene som da benektet at hormoner påvirker atferd.

MEN STORT SETT holder folk seg i skyttergravene her i den hjemlige debatten. «Vi kjenner ingen fra vårt fag som ikke vil være enige i at biologien spiller en rolle for kjønn,» sier kjønnsforskerne Wencke Mühleisen og Jørgen Lorentzen i en kommentar i Aftenposten. Det er fint, og sikkert riktig, men i media snakker kjønnsforskerne bare om biologi når de avviser funn gjort av evolusjonister, i stedet for å aktivt gå inn i en dialog, noe som ville skapt en mindre polarisert debatt.

Samtidig framstår evolusjonistene på sin side som like uforsonlige, håpløst naive i troen på sin egen sannhet og fulle av iver etter å hakke løs på sosialkonstruksjonistene. De ville gjøre klokt i å huske at også vitenskapen er en svært kulturskapt syssel, som har endret seg kontinuerlig siden Darwins tid, og helst bør fortsette med det. Kanskje begge partene burde gløtte på økonomene Richard H. Thaler og Cass R. Sunstein, som også er rådgivere for Obama-administrasjonen. De har nylig skrevet boka «Nudge: Improving Decisions About Health, Wealth, and Happiness». Utgangspunktet er at «steinalderhjernene» våre ikke er designet for å ta komplekse og fornuftige økonomiske valg, og med denne kunnskapen i bakhodet har de to skissert en rekke mekanismer som, uten å fjerne det frie valget, forsiktig puffer oss i riktig retning. Et eksempel er ordninger hvor det automatisk settes til side penger fra lønna hver måned om man ikke aktivt velger å annullere det.

Thaler og Sunstein har med andre ord tatt menneskenaturen på alvor, samtidig som de forstår hvor viktig kulturelle påvirkninger er for vår atferd. Om det er det Harald Eia mener når han sier at «vi må ta høyde for [biologien], når vi lager lover og regler», er jeg helt enig. Det som ikke er greit, er å bruke genetiske funn som unnskyldning for å godta urettferdighet og ulikhet. Som Dag O. Hessen har presisert i denne debatten, er det viktig at biologien ikke løper ideologiske ærend.

John Olav Egeland synes i en kommentar sist lørdag implisitt å godta argumentet om at et «realistisk menneskesyn» nødvendigvis står i motsetning til humanismens tro på likhet. Men likhet er ikke noe som finnes naturlig. Det er noe vi selv har kraft til å skape, om vi vil.