Like barn leker best

Sommerferien er bryllupssesongen blant norsk-pakistanere. Nesten hver sommerhelg i år har vært preget av grandiose bryllupsarrangementer. Ekteskapene har eskalert i takt med gifteklare andregenerasjonsbarn. Ifølge tall fra Statistisk sentralbyrå i 2005 giftet flere enn 75 prosent av norsk-pakistanere seg med en ektefelle fra hjemlandet. Nå er trenden i ferd med å snu. 83 prosent av jentene og 66 prosent av mennene ønsker seg en ektefelle fra Norge, ifølge en undersøkelse foretatt av nettmagasinet X-plosiv (30.04.08)

Jentene ønsker febrilsk en ektemake fra Norge grunnet importerte menns langsomme integrering og utilstrekkelighet på jobbmarkedet. Selv høyt utdannede menn må dessverre nøye seg med lavstatusyrker grunnet manglende godkjennelse av utdanningen foretatt i hjemlandet. Å hjelpe disse mennene på bena er slitsomt for jentene som endelig har fullendt sin egen utdanning. De surmuler over ektemenn som oppfattes som sosialt klossete. Mennene vil gjerne ha ei hånd på rattet helt fra ankomstdagen til Norge. Serviliteten til kona grunnet den økonomiske avhengigheten og manglende kjennskap til fremmedlandet, oppleves som en krenkelse for mannsidealet. Mange uoverensstemmelser mellom ektefellene kan toppe seg til uoverstigelige motsetninger med skilsmisse som resultat. Skrekkhistoriene har skremt mange norsk-pakistanske jenter til å velge bort henteekteskap.

I motsatt fall vil noen importerte menn være altfor innstilt på å tilpasse seg den norsk-pakistanske kulturen. Mennenes uvitenhet om denne kulturen blir utnyttet av konene og svigerfamilien deres. Sistnevntes hjemmesnekrete normer og regler blir presentert som den enerådende norsk-pakistanske kulturen. Når mennene innretter seg totalt etter deres ønsker og gir avkall på sine grunnverdier mister de således sin identitet og selvrespekt.

Misnøyen med henteekteskap er ikke forbeholdt jentene. Den norsk-pakistanske mannen ønsker seg en livsledsager som evner en sammensatt rolle. En som har de grunnleggende tradisjonelle verdiene i behold og samtidig etterlever samfunnets krav til en selvstendig integrert kvinne. Det er selvsagt ikke utopisk å finne slike jenter i Pakistan, men dessverre meget vanskelig. Overklassejentene fra byene er lite tilpasningsdyktige og vesentlige tradisjonelle verdier har de lite av. Husarbeid som menn og kvinner i Norge må beskjeftige seg med oppfattes som et overgrep for jentene som er avhengige av sine tjenere. I skarp kontrast er landsbyjentene altfor opphengt i rollen som en tradisjonell svigerdatter. De fanger ikke opp mannens ønsker til en moderne og oppegående kone.

Den nye generasjonens barn har inhalert den individorienterte og selvstendige vestlige luften der egne preferanser og krav settes først. Foreldrene, derimot, har iboende holdninger og mentale forestillinger om ekteskap ut fra den tidsepoke de har levd i og rollene de er sosialisert inn i. Under det kollektivistiske idealet måles egen lykke etter familien og slektas tilfredshet. Foreldrene ser på ekteskapet som en forbindelse mellom to familier. De tilstreber mer en likhet mellom familiene enn ekteskapskandidatene. Disse tankene har tapt glans betraktelig etter tendensen med mindre innblanding fra familiene.

«Vi ønsker det beste for deg» er en frase man ofte hører. Dette er utvilsomt sant. Men foreldrene er seg ikke alltid bevisst det beste. De må erkjenne at barna deres har egne preferanser når det gjelder ektefelle og må finne kompatible ekteskapskandidater på bakgrunn av dette.

Det er en seier at straffen for tvangsekteskap nå har blitt 4 år. Forhåpentligvis vil dette være en bremsekloss for foreldre som lenker barna sine til slike ekteskap. Gutter og jenter som utsettes for dette har en moralsk plikt til å sette seg til motverge og hindre den tause støtten til en ukultur. Den stilltiende aksepten vil ikke bare høste ubehag for en selv, men virke høyst graverende for vedkommendes ektefelle som frivillig lar seg invitere til et ufrivillig ekteskap.

På den annen side tror mange andregenerasjonsbarn at foreldrene er helt udugelige til å finne en god partner til dem og prøver desperat å finne seg en selv. Denne tillitskløften må fylles. Foreldrene har en tungtveiende livserfaring av vesentlig betydning og har kyndighet til å finne den rette. Det er hevet over enhver tvil at samarbeid mellom foreldrene og barna vil være det optimale.

For ca. 10 år siden var ekteskap mellom to norsk-pakistanere et sjeldent syn. Slike ekteskap var utelukkende kjærlighetsekteskap, oftest på akkord med familien. Nå sees slike ekteskap i flere farger som både arrangert, kjærlighet og semiarrangert. Sistnevnte er en kjærlighet som foreldrene godkjenner og der familiene arrangerer det videre forløpet. Med andre ord en blanding av arrangert og kjærlighetsekteskap. Slike ekteskap virker mer lempelige mot foreldrene i motsetning til rene kjærlighetsekteskap inngått på impuls der foreldrene må sette ned foten. For meg virker det en tanke absurd å bryte ut av en mangeårig relasjon med foreldrene sine for en kjærlighet av betraktelig kortere varighet. Er vedkommende troverdig nok til å tilbringe resten av livet med?

Jeg ønsker alle vordende ektepar lykke til og håper inderlig at kjærligheten er udødelig og ikke av det flyktige slaget