Like barn skriver best?

Studenter med minoritetsbakgrunn finnes knapt på landets skriveskoler. Det er et tap for litteraturnorge.

ENSARTET GRUPPE: Svært få av studentene som søker seg til skriveskole for å bli forfatter, har minoritetsbakgrunn. Illustrasjonsfoto: NTB SCANPIX / SHUTTERSTOCK
ENSARTET GRUPPE: Svært få av studentene som søker seg til skriveskole for å bli forfatter, har minoritetsbakgrunn. Illustrasjonsfoto: NTB SCANPIX / SHUTTERSTOCKVis mer

Mandag offentliggjorde Skrivekunstakademiet i Hordaland hvilke tolv forfatterspirer som har kommet igjennom nåløyet og inn på årsstudiet i skapende skriving. Mange av studentene vil sette preg på litteraturen og forlagsbransjen i åra som kommer, så lista er alltid interessant.

Men i år sa lista meg først og fremst én ting: Knapt noen med flerkulturell bakgrunn blir tatt opp ved våre litteraturskoler.

En kjapp sjekk av de siste åras opptakslister på forfatterutdanningene ved Universitetet i Tromsø og Bø bekreftet inntrykket. Med noen svært få unntak er det Ola og Kari Nordmann som går på skriveskole, og det er langt flest Kari-er.

Nå er det ikke alle forfattere som går på skriveskole, og mange som går på skriveskole som aldri blir forfattere, men opptakslistene viser hvem som søker seg til litterære miljøer. Og det er ikke Mo fra Stovner eller Jonis fra Gulset.

I fjor meldte Morgenbladet at én prosent av de ansatte i Norges største forlag hadde flerkulturell bakgrunn. I mai ble tråden tatt opp på et seminar på Litteraturhuset i Oslo, arrangert av Den norske forleggerforening. Alle var enige i at dette var for dårlig, men hva blir gjort?

Det er ikke like lett å gjøre stikkprøver på lokal forankring eller klassetilhørighet, men alle som har vært på en forlagsfest eller to, vet at en overdrevent stor kontingent av de pent antrukne gjestene kommer fra Oslos bedrestilte familier. Ikke bare er mange av forlagshusene gamle familiebedrifter, litteraturfolk har også en forkjærlighet for å gifte seg med hverandre.

Mangelen på mangfold i skriveutdannelsene er altså en av spirene som forplanter seg ut i resten av systemet. Fordi litteratur skrevet av like typer med lik bakgrunn tenderer til å bli rimelig lik, skylder vi oss selv å motvirke denne tendensen.

Forfatter Anne Oterholm er sjef for skriveutdannelsen i Tromsø og kan fortelle at de som oftest bare får inn én søknad per år fra noen med et ikke-rotnorsk navn. De kvoterer ikke, det er bare kvaliteten på de innsendte tekstene som avgjør hvem som kommer inn. Men Oterholm har befattet seg mye med problemstillingen som medlem av Kulturrådet og peker på en viktig årsak som de nevner i sitt innspill til kunstnermeldingen:

«Så lenge det å bli kunstner innebærer en svært usikker økonomi, vil ikke personer som ikke kommer fra en privilegert bakgrunn og/eller en bakgrunn der kunst og kultur anerkjennes som verdifullt, velge dette yrket.»

Blant skriveutdannelsene er det Norsk Barnebokinstitutt som har gjort mest for å rekruttere bredere. De tilbyr øremerkede skrivestipender til skrivelystne med flerkulturell bakgrunn og 11. juni er de medarrangører når Nasjonalbiblioteket inviterer til seminaret «Litteraturen som kaleidoskop. Mangfald i norsk barne- og ungdomslitteratur».

Se til ungdommen, altså, eller i hvert fall til de som jobber med bøkene for dem. Det skylder vi norske lesere, og alle skriveglade i landet, uansett bakgrunn.