Like behov - ulike rettigheter?

Det bør være en innvandrerkvinnes individuelle behov som avgjør hvilket tilbud om kvalifisering hun får, skriver Manuela Ramin-Osmundsen.

ÅRET ER 2010. Sahera og Lofissa er med på en konferanse som samler representanter fra alle landets kommuner som bosetter flyktninger. På dagsordenen står oppsummering av erfaringer fra «lov om introduksjonsordning for nyankomne innvandrere». Loven ble fremmet av Regjeringen i Stortinget i midten av desember 2002. Loven forplikter samtlige kommuner til å utvikle et introduksjonsprogram for nyankomne utlendinger eller nærmere sagt individuelle kvalifiseringsplaner der målet er at de deltar og fungerer i samfunnslivet.

Sahera og Lofissa er kvinner som nettopp er kommet til Norge fordi deres ektemenn bor her i landet. Sahra er fra Iran og Lofissa fra Pakistan. Begge har samme behov for grunnleggende kvalifisering, men den nye introduksjonsloven gir ikke disse kvinnene like muligheter. Årsaken til dette er at deres ektefeller har fått opphold i Norge på to ulike grunnlag. Norske feminister har det siste året engasjert seg sterkere for å styrke innvandrerkvinners økonomiske selvstendighet. Hvordan er det da mulig at to innvandrerkvinner i omtrent lik situasjon får en ulik start i Norge bare fordi deres menn har forskjellig oppholdstillatelse?

SAHERA er familiegjenforent med sin mann som kom som flyktning i 2005. Lofissa giftet seg med Masoud som er norsk statsborger og har bodd i Norge i 15 år. Masoud arbeider i et byggefirma. Både Sahera og Lofissa bor i en kommune som nylig har fått tildelt «Foregangsprisen» av Kommunenes Sentralforbund (KS) og Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO). KS ønsker å inspirere enda flere kommuner til en videre innsats med bruken av introduksjonsloven. NHOs arbeid innenfor temaet bedriftenes samfunnsansvar er blitt tydeligere, og premieringen av kommunenes arbeid er ment å vise at integrering av nyankomne innvandrere i Norge må skje i samarbeid med lokalt næringsliv.

Sahera har jevnlig samtaler med Pål, kommunens samfunnskonsulent {ndash} som har erstattet 90-tallets «flyktningkonsulenter». Raskt etter Saheras bosetting i kommunen har de utarbeidet en individuell handlingsplan som setter en klar målsetting for hvilken progresjon hun skal oppnå. Hun skal innen en periode på to til tre år få grunnleggende ferdigheter i norsk, innsikt i norsk samfunnsliv, samt forberede seg for deltakelse i yrkeslivet. Sahera har et heldags opplegg. Hun går på norskkurs hver formiddag og har språkpraksis i nærbutikken om ettermiddagen. Hun mottar «introduksjonsstønad» som utbetales ifølge arbeidslivets regelverk og betaler skatt. Sahera har allerede begynt å knytte kontakter med personer i lokalmiljøet som handler i butikken. Hun har startet sin integreringsprosess gjennom introduksjonsprogrammet.

MED LOFISSA er det annerledes. Da hun flyttet til Norge, fikk hun vite gjennom venner av Masoud at hun kunne få et norskkurs på 850 timer. Kurset foregår på den kommunale skolen. Der treffer hun Sahera som er i full gang med sitt introduksjonsprogram og har laget en plan for sin framtid i Norge.

Lofissa har også mange drømmer og ønsker om et arbeid i Norge, men har ikke rett til noe introduksjonsprogram. Hun må bruke Masouds nettverk for å orientere seg i samfunnet og mottar hver måned sosialstønad fra kommunen. Hun er redd hun aldri vil komme i jobb. Hun må be om penger på sosialkontoret fordi mannen hennes nå bare har halvdagsjobb. Det hadde vært så viktig for henne å få hjelp til å planlegge en framtid og få arbeid eller utdanning. Hun kunne tenke seg noe innen helse og omsorg som hun har erfaring fra i hjemlandet, men kjenner ikke til hvordan hun kan realisere dette.

Arbeidet med å utvikle en introduksjonslov i Norge begynte egentlig lenge før Lofissa og Sahera kom til landet. Basert på erfaringer fra land som Nederland, Sverige og USA begynte norske myndigheter et omfattende forsøksprosjekt der målet var å finne ordninger som kunne legge bedre til rette for at nyankomne raskere skulle kunne bli en del av det norske samfunnslivet gjennom arbeid eller utdanning.

SELV OM NORGE ikke var først med å utvikle et introduksjonsprogram for nyankomne, er Norge alene om å ha basert seg på et utviklingsarbeid i spennet mellom forskning og praktisk arbeid. Prosjektvirksomhet ble utført i forkant av lovarbeidet og kombinert med fortløpende evaluering utført av en forskningsinstitusjon. Utredning av hvordan offentlige etater kunne endre sine måter å arbeide på gikk forut for selve politikkutformingen.

De første prosjektene startet opp i kommunene som en forsøksordning i 1998. De har stadig blitt utvidet både med og uten statens tilskudd. Da loven ble fremmet i desember 2002, hadde minst femti kommuner allerede vært involvert i dette nybrottsarbeidet. Kommunene ble tildelt hovedansvar for introduksjonsprogrammene og har dermed utviklet kompetanse selv. Utlendingsdirektoratet har bistått kommunene ved å sørge for koordinering og erfaringsutveksling mellom kommuner og ulike offentlige etater som arbeidskontor og trygdekontor.

Tilbake til i dag. Regjeringen legger i disse dager siste hånd på ny introduksjonslov og foreslår at den skal tre i kraft i 2004. Og la det være sagt: Den nye introduksjonsloven er banebrytende. Den innebærer et brudd med sosialhjelpsordningen som i stor grad har fungert stigmatiserende for innvandrere som gruppe og vært passiviserende for den enkelte. Introduksjonsstønaden, som erstatter sosialhjelpen, er koplet opp mot deltakelse i introduksjonsprogrammet. Regelverket for deltakelse ligger tett opp mot arbeidslivets regelverk.

ET SENTRALT spørsmål i sluttarbeidet er hvem loven kommer til å omfatte. Loven kan gjøre det obligatorisk med deltakelse i et introduksjonsprogram for noen nyankomne, men ikke for alle. Flyktninger og deres familiemedlemmer kan bli prioritert. Arbeidsinnvandrere og deres familiemedlemmer kan bli ekskludert fra ordningen.

Vi vet ikke hvordan det vil gå med Sahera og Lofissa i 2010, og vi vet heller ikke hvilke erfaringer som blir trukket fram på konferansen de er med på. Det vi kjenner til er erfaringer vi sitter med i 2002 rett før loven fremmes for Stortinget.

Det er fortsatt flaskehalser. Kommunene har utfordringer med å lage gode individuelle planer spesielt for analfabeter. Det er mye igjen å gjøre når det gjelder det tverrfaglige arbeidet i kommunen, innholdet i heldags- og helårsopplegget, utvikling av gode metoder og styrking av kompetansen hos ansatte lokalt.

Det er også mange lyspunkter. Loven skaper nye og bedre måter å organisere kommunens flyktningarbeid på. Erfaringene fra forsøksvirksomheten viser at introduksjonsprogram nytter og virker. Alternativ inntektssikring i kombinasjon med tett oppfølging av deltakerne gir raskere integrering i arbeidsmarkedet. Bærum kommune har for eksempel fått 70 prosent av deltakerne ut i arbeid og utdanning i løpet av to år. Flyktningene selv er også tilfredse med den nye ordningen. Fire av fem flyktninger sier at det er rettferdig at det stilles krav til egen innsats og at de trekkes i «lønn» ved fravær. Opplevelsen av å bli tatt på alvor og beholde ansvar for eget liv er viktig.

ET ANNET VIKTIG resultat er at kvinnene deltar i introduksjonsprogram på lik linje med menn. Når vi vet at mødres norskferdigheter og samfunnsdeltakelse er av stor betydning for å hindre at flyktningers levekårsproblemer går i arv til neste generasjon, er det grunn til å bli optimistisk. Derfor er det nettopp innvandrerkvinnenes situasjon og rettigheter UDI mener fortjener særlig oppmerksomhet. Det er derfor vi har tegnet opp historien med Sahera og Lofissa: to kvinner med to forskjellige muligheter i et nytt land, fordi deres menn har ulik oppholdsstatus. I Norge har kvinner tilegnet seg en selvstendighet uavhengig av mannens status. UDI mener at det bør være på samme måte for innvandrere. Det bør være en innvandrerkvinnes individuelle behov som avgjør hvilket tilbud om kvalifisering hun får. Det er derfor viktig at vi nå ikke lager en lov som gjør at Sahera får en god start i Norge mens Lofissa fortsatt risikerer å forbli sosialhjelpsklient. Begge trenger en lov som fremmer en god integreringsprosess.