Alternativt på liksom: Imagine Dragons kjemper mot bransjens krav på et album som er skreddersydd for nettopp bransjen. (Foto: Universal Music)
Alternativt på liksom: Imagine Dragons kjemper mot bransjens krav på et album som er skreddersydd for nettopp bransjen. (Foto: Universal Music)Vis mer

Anmeldelse: Imagine Dragons - «Origins»

Like oppskrytte som byen de kommer fra

Imagine Dragons ikler seg keiserens nye klær for fjerde gang.

«Origins»

Imagine Dragons

2 1 6

Pop rock

Plateselskap:

Interscope / Universal Music

«Vil gjerne gjøre alt, men mestrer svært lite.»
Se alle anmeldelser

ALBUM: Las Vegas er både syndens og lysets by, men først og fremst en av de mest overvurderte destinasjonene på det amerikanske kontinentet. Harry, slitsom og oppskrytt tiltrekker den hvert år likevel over 40 millioner håpefulle mennesker.

Likheten med sine platinaselgende sønner i Imagine Dragons er mildt sagt påfallende.

Siden gjennombruddet i 2012 har bandet bombardert verden med sin intense, radiofinslipte poprock, kontinuerlig assistert av den generiske (mester)hjernen til Alex da Kid. Bristol-produsentens navn pryder oversikten til samtlige album fra og med «Night Visions», og er selvsagt også på plass når Imagine Dragons nå følger opp fjorårets storsuksess, «Evolve».

Aller først er det likevel guttas svenske venner Mattman & Robin som får sparke i gang «Origins» med førstesingelen «Natural», en låt bygget på den erketypiske kombinasjonen av tilbakelente vers og eksplosive refrenger som har preget bandets katalog siden «Radioactive».

I jakten på noe nytt har mye av denne velfungerende formelen derimot blitt lagt til side. Etter fire suksessfulle album er det for så vidt imponerende nok, selv om Imagine Dragons ikke akkurat har valgt en spesielt risikabel omvei.

Jorgen Odegard-produserte «Boomerang» fortsetter der «Thunder» slapp i 2017, dog nedgradert med et håpløst enkelt refreng («You’re my boomerang, boomerang»). «Machine» bør resultere i en sinna telefon fra Timbalands advokater, og starter egentlig ganske lovende...hvis den var en raplåt i 2003. Deretter skrikes den i hjel av frontmann Dan Reynolds, som snart må innfinne seg med at han aldri kommer til å bli noen ny Dave Grohl.

Med kjekkaslinjer som «I've been wondering / When you gonna see I'm not for sale / I've been questioning / When you gonna see I'm not a part of your machine» er låta også et merkelig forsøk på opprør fra et band som så til de grader er en del av nettopp bransjemaskineriet.

«Cool Out» kommer som en merkelig sukkersøt pause, før «Bad Liar» og «West Coast» nok en gang avslører hva Imagine Dragons faktisk er – et liksom-alternativt ”rockeband” for lyttere som egentlig hører på EDM og motstandsløs radiopop.

I et forsøk på egenart og kreativitet har WTF-øyeblikket «Bullett in a Gun» muligens blitt årets mest idiotiske innspilling, og vender nok en gang til Timbaland for inspirasjon. Hvorfor ikke bare få med seg originalen selv? («Apologize» har jo for lengst bevist at mannen er klar for samarbeid med flaue poprock-band.)

De forstyrrende drum ’n’ bass-rytmene på «Digital» er et nytt snodig innfall, før spor som «Stuck» og «Love» understreker Reynolds åpenbare mangler som både vokalist og låtskriver.

Igjen sitter vi med et album fra en gruppe som gjerne vil gjøre alt, men mestrer lite annet enn å lage repeterende beite for massene.