De nye danselåtene bringer også nye gjester i talkshow-studioene. Her Ellen Degeneres og fire år gamle Tavaris. Stilbilde fra Ellentube. 
De nye danselåtene bringer også nye gjester i talkshow-studioene. Her Ellen Degeneres og fire år gamle Tavaris. Stilbilde fra Ellentube. Vis mer

Like schtøgg som pappaen din?

«Juju On That Beat» lyser opp hitlistene med hjemmesnekrede dansetrinn, ungdommelig glede og en kampklar forfar

«Den låta der høres ut som noe noen bare har kasta sammen på fem minutter!» hender det at folk sier, fulle av forakt. Ikke hør på dem, sier jeg. Hastighet har ingenting med saken å gjøre. Det meste av betydning skjer på under fem minutter – bare spør foreldrene dine. Og kaster man et blikk mot toppen av de bro-infiserte amerikanske hitlistene denne høsten, slår det i hvert fall meg at den morsomste og minst sendeflateformaterte topp 20-låta akkurat nå er en låt det visstnok tok fem minutter å lage, og hvis tekstlige form og innhold neppe ville imponert Svenska Akademien. For her handler det utelukkende om å føle seg bra, å se bra ut, og å beskrive bevegelsene man gjør:

«Walked in this party and these girls lookin' at me
Skinny jeans on and you know my hair nappy
Hey, hey, hey! Okay, okay!
I want y'all do it, do this dance now!
»

Når teksten sier «gå», mimedanser man at man går. Når teksten sier «hår», tar man seg til hodet. Sangen handler om seg selv, og om dansen man kan danse mens man hører på sangen. Nesten ingenting peker utover øyeblikket, og jeg kan skjønne om endel mennesker derfor tenker at det er en dårlig tekst, for tekster skal jo helst bety noe mer?

Artikkelen fortsetter under annonsen

De trenger ikke det, vet du. Danselåtteksten har en lang og variert historie som inkorporerer alt fra Historien om de tre små fisk, Rufus Thomas' dyredanslåter, knipserap fra Atlanta anno 2005 eller bop fra Chicago. Men alle insisterer de på at det viktige er å være til stede i kroppen sin her og nå, å bevege seg til musikken, å ha det gøy, gjerne sammen med andre. Teksten bruker ikke musikken til å formidle et budskap. Musikken bruker teksten til å formidle hvordan du best kan være tilstede i musikken. Jeg finner poesi i slikt.

Da jeg så at Zay Hilfiggerrr og Zayion McCalls «Juju On That Beat (TZ Anthem)» hadde sust opp til 11. plass på Billboards Hot 100 forrige uke, tenkte jeg straks at den nok likevel var altfor sær og snever for denne spalten – det var jo tross alt bare snakk om noen Detroit-ungdommer som danset og moret seg. Låta var ikke plukket opp av radio ennå. Men da jeg spilte den hjemme i stua mens jeg laget middag samme dag, oppdaget jeg at sønnen min, Isak, som går i sjette klasse, plystret med fra første takt. – Har du allerede hørt den, spurte jeg vantro. – Ja ja, svarte han. – Den har jeg hørt på lenge. Vi spiller den i pausene på skolen, på Youtube.

Forløsende ord! For hei! Er det ikke vakkert at det finnes veier til toppen av hitlistene som er drevet frem av hva unger liker å se på på YouTube i friminuttene og laster opp egne versjoner av, snarere enn av topptunge hitfabrikker i Sverige og California og digre platepush-budsjetter? Vi kan godt kalle dem døgnfluer eller én-hit-vidundere, så lenge vi samtidig innrømmer at slike virale blaff også gjør hitlistene langt mer uforutsigelige og morsomme enn de ellers ville vært. En låt som «Juju On That Beat» har nesten alt jeg ser etter i musikk: bevegelse, glede, entusiasme og en distinkt følelse av at alle gjør det de gjør fordi de elsker det.

At målet er penger og berømmelse forandrer ikke dette. Hilfiggerrr og McCall har selv sagt at de var inspirert av suksessen til virale danselåter som iHeartMemphis' «Hit The Quan» og Silentos «Watch Me». De to kompisene fant en instrumental de likte – Crime Mobs harde Atlanta-klassiker Knuck If You Buck fra 2004 – og freestylet over den, koreograferte noen dansetrinn og lastet opp låta til Youtube. Så tok dansegruppa Fresh The Clowns kontakt og foreslo å lage en såkalt utfordring av dansen, noe som igjen førte til at tusenvis av ungdommer lastet opp videoer der de selv fulgte klovnenes dansemoves i alle mulige situasjoner. Da dansen viste seg å være ekstra populær blant hvite tenåringsjenter, eksploderte det. 40 dager senere hadde låta blitt spilt av 100 millioner ganger.

En slik suksess hadde vært umulig for bare noen år siden, for den er betinget av de teknologiske løsningene vi omgir oss med. Når de virale hitlåtenes viktigste medium, videosnutt-appen Vine nå er iferd med å legges ned, er det fordi andre medier, som Instagram og Snapchat har tatt over mange av funksjonene som gjorde plattformen spesiell. Men som flere kommentatorer har pekt på, var Vine annerledes enn de fleste andre sosiale medier, for Vine var ikke for folk som allerede var stjerner. Vine var en plattform som produserte stjerner. Man snakker ikke om Facebook-stjerner eller Snapchat-stjerner, men Vine-stjerner fantes og påfallende mange av dem var svarte tenåringer som ikke nødvendigvis fikk vist frem kreativiteten sin i andre medier. Den produktive kraften i mediet kunne vise seg i at slang som oppsto på Vine plutselig, noen måneder senere, kunne dukke opp i hitsingler på Jamaica. Men også i at mediet drev uventede låter oppover hitlistene når ungdommer begynte å filme at de danset til dem, eller brukte dem til å utvikle et felles språk. Ulempen lå i at ingen av disse ungdommene eide materialet de la ut – det var det Vine som gjorde – og således ikke kunne tjene penger på uttrykkene de fant opp, og som straks ble sugd opp og utnyttet av kommersielle krefter.

En viss vekselvirkning finnes likevel. En låt som Silentos Watch Me ble først stor på Vine, men tjente også unektelig på at en talkshow-vertinne som Ellen Degeneres stadig fikk hvite kjendiser som Justin Bieber eller Hillary Clinton (!) til å prøve å lære dansetrinnene på lufta. Også «Juju On That Beat» ble raskt plukket opp av Ellen – som allerede har hatt flere dritsøte, supertalentfulle unger som danser dansen på showet, åpenbart fremtidens stjerneartister. Og i morgen, på selveste Halloween, er Zay og Zayion invitert.

Man skal være ganske surmaga for bare å se utnyttelse i slike prosesser, der autentiske undergrunnsuttrykk liksom suges opp i hovedstrømmen. Noe lignende skjer jo også i låta selv. Beaten er, som nevnt, hentet rett fra undergrunnsklassikeren «Knuck If You Buck», førstesingelen fra rapgruppa Crime Mobs debutalbum fra 2004, bare pitsjet opp litt. «Knuck If You Buck» er likevel en langt mer aggressiv låt enn «Juju On That Beat». Den handler ikke om å danse, men om å slåss, og dj-er som spilte den da den kom ut, risikerte å starte slagsmål på dansegulvet. Åpningslinjene til Lil' Jay går slik:

«Well, I'mma gat-toting, pistol-holding nigga on yo damn street
Stomping, jumping, bumping and we crunk off in this damn thing
Throwing them bows up at these hoes
They screaming, they bleeding from they nose
But when we start to swing, we making niggas hit the flo'.»

Klassikeren «Knuck If You Buck» er selvsagt en langt bedre låt enn «Juju On That Beat». Den er strammere, hardere og kanaliserer aggresjon på måter de færreste låter kan drømme om. Smerten er tross alt en uomgjengelig del av den svarte amerikanske diaspora-erfaringen. Men for Zayion McCall er det først og fremst en låt mammaen hans spilte hele tiden da han var liten. Når han siterer verset til Crime Mobs Princess i sitt vers («Yeah, we knucking and bucking and ready to fight»), er det som en hilsen til mamma, ikke som uttrykk for et ønske om å slåss.

Det andre tilløpet til aggresjon i teksten, den ertete linja «You ugly - you your daddy's son» er også en slags hilsen, et sitat fra singelen til en kompis av guttene, Mr_Hotspots «My Friends», også den med sin egen dans.

Og selve hovedbegrepet, «juju», hva betyr det? Det er ikke godt å si. Kanskje henspiller det bare på et bestemt dansetrinn. Mer sannsynlig tar det opp i seg både vestafrikansk juju-magi, fransk jouer, «lek» og nigeriansk juju-musikk. Når Zay Hilfiger selv forklarer det, sier han at Juju er ham - et slags arke-ego eller tilstand han forsøker å nå frem til.

Og selv om man kanskje ikke skal lese for mye inn i disse hilsnene og transaksjonene, slår det meg hvor avslappet og forsonlig alt sammen er, i kontrast til «Knuck If You Bucks» oppfordringer om å heve albuene for å bruke dem som våpen. I en viss lesning er det «Knuck If You Buck» som er «Juju On That Beats» pappa. Den som først oppdager «Juju On That Beat», vil kanskje også høre at den ligner på den «stygge» faren. Og derfra er veien kort til en utvidet forståelse av hva også denne låta er og hvor den kommer fra, og, i forlengelsen av dette, hvorfor det er så viktig at unger over hele verden danser til låta overalt, i skolegårder, hos Ellen og på Vine - eller plattformene som erstatter den. Kanskje du også kan lære den? Det er tross alt ikke vanskelig:

«Now slide, drop!
Hit them folks don't stop, aye