PSYKOLOG: Steven Pinker (1954) er en kanadisk-amerikansk evolusjonær psykolog. Pinker er professor i psykologi ved Harvard University, og forfatter av flere populærvitenskapelige bøker. «Opplysning nå» er hans første bok på norsk. Foto: The New York Times / NTB Scanpix.
PSYKOLOG: Steven Pinker (1954) er en kanadisk-amerikansk evolusjonær psykolog. Pinker er professor i psykologi ved Harvard University, og forfatter av flere populærvitenskapelige bøker. «Opplysning nå» er hans første bok på norsk. Foto: The New York Times / NTB Scanpix.Vis mer

Anmeldelse: Steven Pinker - «Opplysning nå»

Like snusfornuftig som Hakkespettboka

Steven Pinkers storslagne hyllest til fornuft og vitenskap, er ikke fri for stråmannsargumentasjon og blindsoner.

«Opplysning nå»

Steven Pinker

5 1 6
«Snusfornuftig og optimistisk forsvar for fremtiden»
Se alle anmeldelser

Bedre og bedre dag for dag, synger Harald Eia i forordet til den norske utgaven av fjorårets omdiskuterte murstein, «Opplysning nå» av den amerikanske psykologen Steven Pinker. Pinker er kanskje morsomst på engelsk, men boken er solid oversatt av Gunnar Nyquist og Eias entusiastiske forord hever utgivelsen.

«Fordi (opplysningstidens triumf) er så lite bejublet,» hevder Pinker, «er også de underliggende idealene fornuft, vitenskap og humanisme undervurdert». Boken er altså et forsvar av idealer som angivelig «behandles med likegyldighet, skepsis og til tider forakt av dagens intellektuelle».

Med seg i krigen har Pinker en mengde fakta som viser at, i motsetning til hva folk flest tror, har verden opplevd enorme fremskritt siden og, angivelig, på grunn av opplysningstiden. Gjennomsnittlig levealder i verden ligger nå på 71 år, noe som fortonet seg som science fiction for noen tiår siden. Folk lever dessuten bedre og lykkeligere – over hele verden.

Hakkespetthåndboka?

FNs tusenårsmål om å halvere fattigdom, samt oppnå forbedringer på en rekke andre områder (som utdanning for jenter), ble oppnådd før tiden. De gode gamle dager var ikke det, men preget av sykdom, homofobi, og tullete ulykker. Pinker illustrerer dette med 72 grafer som viser at mens vernede naturområder og demokratiske stater blir flere, blir det færre atomvåpen, flyulykker og analfabeter.

Alle faktaene og den snusfornuftige tonen får meg til å tenke på Hakkespetthåndboka. Hvis du, som Jokke, har «problemer med å omgås overdrevent positive folk», er ikke Pinker din mann.

Begrepet negativitetsskjevhet (negative bias) beskriver at vi er mer interesserte i dårlige nyheter enn i gode. Aviser som ønsker inntekter, forteller derfor heller om krig og kreft enn om at barnedødeligheten er dramatisk redusert. Små farer, som terrorisme, blåses ut av all proporsjon.

Pinker viser til undersøkelser som sier at «nyhetsmediene er blitt dystrere og dystrere fra sent 1970-tall til i dag», stikk i strid med den faktiske utviklingen. Han kobler dette til valget av Donald Trump som president. En feilaktig følelse av dommedag og håpløshet ga grobunn for hans populisme.

Kulturpessimismens feilslutning

Pinker tar et oppgjør med en rekke dommedagsprofeter, blant annet Paul Ehrlich som i 1968 hevdet at befolkningseksplosjonen ville føre til at milliarder av mennesker ville dø av sult. Det disse folkene ikke forstår, i følge Pinker, er at rikdom og ressurser ikke er avgrensete størrelser. Kaka blir hele tiden større, derfor er sult sjeldnere selv om vi er flere.

Det som gjør kaken større er markedet og vitenskapen. Den ekspanderende kaken gjør også at progressive økonomer som Thomas Piketty tar feil når de sammenligner dagens økonomiske ulikhet med ulikheten for hundre år siden: selv om den fattigste halvparten av befolkningen eide fem prosent av rikdommen både i 1910 og 2010, er fem prosent mye mer nå. Piketty sammenligner derfor epler og pærer, og Pinker anerkjenner ikke økonomisk ulikhet som et tema:

«Økonomisk ulikhet er altså i seg selv ikke en dimensjon ved menneskers trivsel og velferd og må ikke forveksles med urettferdighet og fattigdom.»

La dem spise kake, er i grunnen markedsfundamentalisten Pinkers svar på problemet ulikhet. Selv om han tar et økonomisk perspektiv på fordeling, diskuterer han ikke risikoen ved en situasjon der alfapromillen kontrollerer store deler av økonomien og ikke er i samme båt som resten av jordens befolkning. Her lever han ikke opp til den vitenskapelige standarden han setter for andre.

Kan ikke avskrives

Tilsvarende har regnskapet hans noen blindsoner når det gjelder miljø og biodiversitet. Ødeleggelsen av økosystemer og masseutryddelsen av arter som foregår parallelt med fremskrittet kan sies å være en effekt av markedssvikt. Pinker er lite opptatt av å snakke om dette, annet enn ved å kategorisere miljøbevegelsen som fremskrittshatende misantroper.

Heltene hans er vitenskapsmannen og entreprenøren, overmenneskene som beveger historien. Pinker har fått mye kritikk fra akademikere for manglende kunnskap om økonomisk historie, opplysningstiden og dens tenkere. Til gjengjeld hylles Pinker av en annen kanadisk bråkmaker, Jordan Peterson.

Avskyen for «intellektuelle sosial-rettferdighet-krigere» forener de to ganske forskjellige kjendisteoretikerne. Kanskje er denne klamme omfavnelsen et eksempel på bokens nytte: Pinkers beskrivelse av klimatrusselen kan ikke avskrives som fantasiene til nok en syklende sosialistisk ulveelsker.

.