Likegyldig livsvisdom

«Bienes hemmelige liv» trykker ikke bare på emosjonskna ppene. De banker dem ned med slegge.

FILM: Queen Latifah er blitt den man ringer til når man trenger sjelfull livsvisdom blandet med liksomfrekke rett-fra-levra-meldinger. I «Bienes hemmelige liv» får hun rikelig anledning til å sitte på en kurvstol på terrassen og være moderlig, mens gresshoppespillet i bakgrunnen blander seg med den spredte pianoakkorden som signaliserer at nå snakker vi om Livet. Gjenstanden for den anmassende omsorgen er, ved siden av oss i kinosalen, femtenåringen Lily (Dakota Fanning). Lily har rømt hjemmefra, vekk fra minnet om den døde moren og den høyst levende, brutale faren, og snublet over en honningfarm som drives av tre afroamerikanske søstre. Og i et sekstitalls sørstatslandskap der det tilsynelatende er evig ettermiddag lærer hun at jammen er det noen som kan bli glad i henne også.

Dvask hjertegodhet

«Bienes hemmelige liv», basert på en roman av Sue Monk Kidd, er ment å være et lettfattelig underholdningsdrama. Som sådan fungerer filmen for så vidt, og det er hyggelig å se unge Dakota Fanning få brukt talentet sitt i en rolle som krever noe av henne. Også Paul Bettany får gitt en egg til rollen som Lilys frustrerte far. De tre damene på biefarmen, derimot, har ikke én dårlig egenskap på deling. Og hjertegodhet uten karakter er, som vanlig, døll og dvask å se på, i alle fall på film.

I det hele tatt er det altfor lett å gjennomskue «Bienes hemmelige liv» og emosjonsknappene filmen trykker på, eller snarere banker ned med slegge. Vi må utholde replikker som «Verden er egentlig en stor bikube. Alle småkryp vil bli elsket». Til sist er det så en nesten blir kvalt av magnoliaduft og østrogen. Mot slutten formaner Queen Latifah søsteren June (Alicia Keys) med ordene: «Du tenker for mye. Prøv å følge følelsene dine i stedet», antagelig vel vitende om at den som tenker for mye i møte med «Bienes hemmelige liv» vil skjønne at dette bare er tull. Men da var det dessverre for sent.