Liker ikke hovedpersonen

Alle liker Ian Rankins hovedperson John Rebus, bortsett fra Rankin selv.

Alle liker førstebetjent John Rebus i Ian Rankins krimbøker. Bortsett fra Rankin selv, som etter hvert har et litt vanskelig forhold til sin hovedperson. Vi møter forfatteren på Oxford Bar i Edinburgh. Rebus' stampub. I utgangspunktet Rankins egen stampub da han kom til Edinburgh som litteraturstudent.

- På mange måter er Rebus mitt alter ego. En eldre versjon av meg, sier han og forklarer hvorfor førstebetjenten appellerer til alle typer folk.

- Gutta liker ham fordi uansett hvor mye de røyker, så røyker Rebus mer. Og uansett hvor mye de drikker, så drikker Rebus mer. Han er den eneste som får dem til å føle seg sunne. Jentene liker Rebus fordi de vil ta vare på ham. De tror de kan forandre ham. Til og med politiet liker Rebus. Over hele verden. De synes han er realistisk framstilt. Politisjefen i Edinburgh anmelder til og med bøkene mine.

Rankin gruer seg for hva som vil skje når politisjefen snart går av med pensjon. Han er usikker på om en ny politisjef vil være like positiv til bøkene.

Hardt press

Også Rebus går snart av med pensjon. Det er normalt at politiet pensjoneres omkring 60-årsalderen. Det betyr at førstebetjenten har fem år igjen. Rankin har et kontraktbundet forhold til Rebus. To bøker til må han skrive. Ei i året. Men han begynner å bli litt lei. Ikke av Rebus, men av å måtte skrive uansett om han har lyst eller ikke. Han kan ikke lenger vente på inspirasjon. Forlaget og agenter skal ha sitt.

- Skrivingen begynte som en hobby. Så ble det en betalt hobby. Deretter ble det karriere. Nå er det kontrakter. Jeg skrive ei bok i året. Og jeg er min egen verste erkerival. For hver ny bok må jeg skrive den beste boka om Rebus overhodet. Det er et press, sier Rankin.

Oxford Bar trekker alle slags folk. Studenter, rørleggere, finansfolk og leger. Baren er uten musikk, men med fotball. Og i kveld er det kamp. Rankin forbereder oss på at vi kanskje må gå et annet sted etter hvert. Lydnivået fra både tv-en og bargjestene kan bli ganske høyt.

Ikke som andre

Som Rebus ville også Rankin ha gått inn i militæret eller politiet hvis han ikke hadde begynt å studere litteratur.

- Jeg skulle ønske foreldrene mine var i live. De ville ikke trodd det var mulig å tjene så mye penger på å fortelle løgner. Men jeg har det fra dem. Faren min var glad i å finne opp historier.

Rankin begynte som tegneserieforfatter da han var 7 år. Så startet han et popband. Inni sitt eget hode.

- Jeg skrev alle sangtekstene og musikken. Da jeg var 16 år, forsto jeg at sangene var poesi. Jeg sendte inn en tekst til en konkurranse og vant andrepremien.

Rankin visste at han ville fortelle historier. Men han visste også at han ikke kunne leve av poesi. Da han hadde gitt ut den første boka om Rebus, «Knots and Crosses», i 1987, unnskyldte han seg overfor professorene på universitetet: «Oj, jeg har visst skrevet ei krimbok!» Du vil ikke oppnå respekt, men penger, var svaret han fikk.

- Egentlig tror jeg de bare er misunnelige, sier Rankin.

Eier av Oxford Bar, John Gates, setter seg ned ved bordet vårt. Han og Rankin er gode venner. Gates introduserer seg som «professoren» og blunker til Rankin. Han er nemlig med i bøkene. Som professor.

Oxford Bar er ikke som andre barer. Vegger og tak er malt i gusjegulbrunt - for ca. femti år siden. Lokalet har vært brukt til bar siden 1811. Eieren før Gates, William Ross, var beryktet. Kvinner hadde ingen adgang. Hvis noen ba om «lager» eller noe i whiskyen, ble de kastet på dør. Eller hvis det var noen han ikke likte trynet på. Gates er mildere. Han har fått mange nye gjester takket være Rankins bøker. Oxford Bar har også egen nettside. Der har Rankin skrevet utgangspunktet for en krimhistorie folk selv kan skrive fortsettelsen på. Men Rankin har ikke sjekket hva folk skriver.

- Nei, nei, nei. Da ville jeg bare blitt irritert over at de ikke skrev sånn som jeg hadde tenkt meg det.

- Da jeg begynte å skrive, var det ingen forfattere som skrev fra og om Edinburgh. Den siste edinburgheren som skrev krim, var Robert Louis Stevenson med «Dr. Jekyll and Mr. Hyde» fra 1886. Med Irvine Welshs «Trainspotting» eksploderte det.

- Hva kjennetegner Skottland og litteraturen herfra?

- Fysisk og geografisk er det et mørkt land. Det er mer interessant å skrive om det mørke enn det lyse, sier Rankin.

Etter å ha vokst opp i en gruveby kom han til Edinburgh som 18-åring. Han syntes byen, landskapet og menneskene var rare. Han forsto dem ikke.

- Det var vanskelig å bli kjent med folk i Edinburgh. Edinburgh er på en måte byen som gjemmer seg for verden. Jeg ville finne byen. Som en detektiv søkte jeg sannheten. Rebus har samme bakgrunn. Han er ikke født her, han bare endte opp her. Som meg. Jeg fant mye blod, smerte og mørke, sier Rankin.

Den store metaforen bak Rebus-bøkene er «Dr. Jekyll and Mr. Hyde».

- Tingene er ikke hva de ser ut til å være.

Likevel trives Rankin i Edinburgh. Han elsker stedet.

- Det er ikke så mye kriminalitet her. Jeg kan komme til å få samme kritikk som forfatteren av inspektør Morse-bøkene. Det var blitt myrdet mange flere mennesker i bøkene enn det faktisk fantes i Oxford.

Dagbladet til avhør

I begynnelsen likte ikke turistkontoret i Edinburgh Rankins bøker. Nå har det snudd. Det arrangeres til og med «Rebus-tour» for krimelskende turister.

- Også politifolkene på politistasjonen liker bøkene godt. Kanskje fordi stasjonen er et hyggeligere sted i bøkene enn i virkeligheten, sier Rankin.

Akkurat det er ikke Dagbladets utsendte medarbeidere like overbevist om. Tidligere på dagen hadde vi tatt turen til politistasjonen. Den måtte vi se. Og kanskje ta et par bilder av. Etter å ha sett oss litt omkring og fotografert noen gode bilder, trodde vi, gikk vi tilbake mot drosja som ventet. Bak oss hørte vi et brøl: «Stop!» En politibetjent kom løpende. Vi måtte bli med inn på stasjonen. Til avhør. Politiet trodde vi hadde tatt bilder av politisjefens privatbil. Det likte de dårlig. Først etter framvisning av bildene og mange unnskyldninger fikk vi gå. Edinburgh-politiet hadde notert seg navn, hotell og dato for utreise fra landet. For sikkerhets skyld.

Rankin er tro mot omgivelsene i sine bøker. Politistasjonen og Rebus har ekte adresser. Gater, parker, restauranter og bymiljø er korrekt skildret.

Biter tilbake

- Folk blir mer involvert når stedene er virkelige. Leserne tror på mer når noe har rot i virkeligheten.

Flere av Rankins historier har fått rot i virkeligheten. Etter at han har skrevet dem. Da han flyttet tilbake til Edinburgh etter å ha bodd i Frankrike i noen år, oppdaget han til sin store overraskelse at det bodde en mann ved navn Rebus i Rankin Road i Edinburgh.

- Jeg fant opp det navnet da jeg skrev den første boka. Jeg hadde aldri hørt om at noen het det, men syntes navnet passet bra på en som forsøker å finne løsninger.

Bibel John, skikkelsen Rankin skriver om i «Black and Blue», finnes også. Rankin skrev «Den hengende have» i Frankrike. Da han kom tilbake til Edinburgh, viste det seg at en krigsforbryter, antakelig fra Litauen, bodde i Edinburgh. Han var aldri blitt tiltalt, men saksøkte en tv-kanal fordi de hadde laget en dokumentar han følte seg støtt av. Rankin måtte gjøre en del endringer i sin bok om krigsforbryteren Joseph Lintz, for at historien ikke skulle være for lik mannen fra Litauens historie. Bare for å unngå å bli saksøkt.

- Hvis du begynner å skrive om den virkelige verden, vil den virkelige verden bite tilbake, sier Rankin.

Det hender etterforskere eller advokater etterlater et kort i Oxford Bar og ber Rankin kontakte dem fordi de har en god historie til ham.

Lyttende fans

Det er fremdeles ørens lyd i det innerste rommet på Oxford Bar. Tv-en står ikke på her. Ved alle bordene sitter folk, men ett par skiller seg ut. De sitter ved bordet nærmest vårt. Sier ikke et ord til hverandre, men stirrer tomt ut i lufta. Som om de drømmer med øynene åpne. Bareier Gates er tilbake. Han introduserer dem for Rankin. De er Rebus-fans på besøk fra Irland og måtte innom for å oppleve førstebetjentens stamsted. Gates visste at Rankin ville komme hit i kveld, og paret kom tilbake. For å lytte. De smiler sjenert mens Rankin hilser og signerer bøkene de har med seg. Så sitter de stille med drømmende blikk igjen.

Bøkene om Rebus er fulle av musikkreferanser. Originaltittelen på den siste boka som er oversatt til norsk, «The Hanging Garden», er opprinnelig en låt av The Cure.

- Musikken er en snarvei til å fortelle noe. Dessuten er det skattemessige hensyn som gjør at jeg har med så mye musikk i bøkene. Alt jeg kjøper av cd-er kan jeg nemlig skrive av som research.

Terapi

- Rebus er opptatt av rett og galt, sier Rankin.

- Han er ingen macho. Og han forandrer seg alltid, fra bok til bok. Det gjør ikke andre kriminalfigurer, som Sherlock Holmes og Miss Marple. Man kan aldri vite hvilket standpunkt Rebus vil ta. Men han er også en masochist. En martyr. Han legger for mye vekt på seg selv.

Rankin mener det er typisk for skotske menn. De har et vanskelig forhold til følelser.

- Rebus kan for eksempel ikke fortelle datteren hva han føler for henne når hun blir utsatt for en ulykke i «Den hengende have». Det må ei fremmed jente til for at vi skal få kjennskap til hva han føler. Det er ofte lettere å uttrykke sånt overfor fremmede.

- Hva med Rebus og damene?

- Rebus er dårlig på forhold. Nesten alle politimenn har et forferdelig forhold til kvinner. Det er høye skilsmissetall blant dem. Rebus er virkelig på denne måten. Han er som en forfatter - eller en journalist. Han bruker andres liv. Det er en måte å slippe å tenke på sitt eget liv.

Rankin smiler ned i ølglasset.

- Derfor er jeg et balansert individ. Det å skrive disse bøkene er terapi.

- Har du flere spørsmål nå, spør han plutselig. Litt rastløs.

Rankin har en avtale med en gammel venn. Om fem minutter. På Oxford Bar.