Likestilling eller kvinnesak?

Min påstand er at mye av det såkalte likestillingsarbeidet er kvinnekamp.

Regjering har nylig bestemt at kvinneandelen i norske styrer skal opp til 40 prosent, om nødvendig ved lov, i likestillingens navn. Vi blir minnet om et nylig fremsatt forslag om å kvotere inn kvinner på universitetene. Dette velmenende forslaget har vist seg å være strid med EUs rådende rettsoppfatning når det gjelder nettopp likestilling. Det er nærliggende å hevde at her i landet forveksles likestilling med kvinnekamp.

På den offentlige arena tråkker norske politikere altså over grensen til det som våre europeiske søstre og brødre oppfatter som kjønnsdiskriminerende i sin iver etter likestilling. Den samme likestillingsiveren strekker seg imidlertid ikke til hjemmene, der mannen er den svake part. Paragraf 35 i barneloven er etter alt å dømme i strid med norsk likestillingslov, men her er det ingen som protesterer. Det er kanskje ikke så rart: Hos likestillingsombudet og i Barne- og familiedepartementets familieretts- og likestillingsseksjon finnes nesten ikke menn. Men på denne viktige arenaen for likestilling hører vi ingen rop om kvotering.

I det siste har likestilling fått medieomtale omtrent som om det var en OL-gren: Norge er verdensmestre i likestilling, men dessverre slått bl.a. av Irland og Hellas når det gjelder antall kvinnelige styremedlemmer etc. Det er her viktige å skille mellom verdensmestre i likestilling og verdensmestre i feminisme. Min påstand er at mye av det såkalte likestillingsarbeidet er kvinnekamp.

La oss innledningsvis slå fast at det går et viktig prinsipielt skille mellom den likestillingsideologi som retter seg mot å skape like muligheter for kvinner og menn og den ideologi som retter seg mot å skape lik adferd mellom dem.

Da vår tidligere forsknings- og undervisningsminister Trond Giske fikk gjennomslag for at 60 universitetsstillinger skulle forbeholdes kvinner, fortonet det seg om et uttrykk for den siste av disse to formene for likestillingsideologi.

Det minner om pasifisten, som i sin iver etter å tjene den gode sak, skyter sine meningsmotstandere. Han ofrer nettopp de idealer han foregir å forkjempe. Så har da også Giskes vedtaket fått EFTAs overvåkingsorgan for bl.a. likestillingssaker, ESA, mot seg nettopp fordi det bryter med grunnleggende likestillingsprinsipper. Ingen skal kunne utelukkes fra å søke en stilling utelukkende på grunn av kjønn.

Legg merke til at kravet om økt kvinneandel blant professorer og styremedlemmer ikke har det samme demokratiske grunnlag som kravet om 40 prosents kvinneandel i politiske utvalg og organer. De som deltar i disse, skal være representative i en demokratisk forstand. Styremedlemmer og vitenskapsfolk er ikke demokratiske representanter, de skal først og fremst representere fagkunnskap.

Mange vil mene at de institusjonaliserte kravene om mer kvinnemakt som gjør seg gjeldende gjennom kravene om kvotering til styrer og akademia, er en ganske søkt anvendelse av prinsippet om like muligheter mellom kvinner og menn. Burde man ikke heller begynne med å bruke kvotering der det kreves demokratisk representabilitet eller der det med overbevisende tydelighet dreier seg om å sikre like muligheter for kvinner og menn?

Militær eller sivil førstegangstjeneste er i praksis bare for menn. Denne forskjellsbehandlingen går direkte på unge menneskers mulighet til å forfølge sin karriere, eller en hvilken som helst annen oppgave, i et helt år av deres liv. Å innføre kvinnelig førstegangstjeneste, militær eller sivil, ville dermed være et tiltak som retter seg mot å jevnstille kvinners og menns muligheter, snarere enn deres adferd. (Om det så med tiden skulle vise seg at det ble en overvekt av kvinnelige oberster og generaler, fikk det vel heller være. Vi vil kunne leve med det!)

I forholdet til egen familie er mannen det svake kjønn, selv om han kanskje ikke liker å innrømme det. I Norge er det mer enn 50000 fedre som ser sine barn sjeldnere enn månedlig, og blant de såkalte aleneforeldre er mer enn 90 prosent mødre. Disse tallene reflekterer dyptgripende forskjeller mellom mødre og fedres muligheter til å være sammen med egne barn. Selv der far har del i foreldreansvaret (men ikke den daglige omsorgen) kan mor innenfor lovens rammer fritt flytte til en hvilken som helst del av landet med barnet. Det er her altså ikke fars valg, men fars muligheter det er noe galt med.

Er det uformelle maktstrukturer og ubevisste utestengelsesmekanismer som gjør at det er far og ikke mor som trekker det korteste strået i forholdet til egne barn? Kanskje det. Men det her finnes også mer håndgripelige forklaringer: Paragraf 35 i barneloven slår fast at «Når foreldra ikkje er gifte, har mora foreldreansvaret åleine». Dette betyr i praksis at hvis far har forsømt å gifte seg med mor, så har han den dagen deres veier skilles verken medbestemmelsesrett over hvor barnet hans skal bo, hva slags skole det skal gå på eller i spørsmål om medisinsk behandling.

Foruten å bøte på de åpenbare brudd på ethvert likestillingsprinsipp (og etter alt å dømme norsk likestillingslov) som denne paragrafen representerer, burde vi tenke oss kvotering av menn til omsorg for egne barn.

Som det fremgikk av et utmerket lite leserinnlegg i en februarutgave av Aftenposten er det nær total kvinnedominans hos Likestillingsombudet og hos både familieretts- og likestillingsseksjonen i Barne- og familiedepartementet. Disse offentlige organene burde, til forskjell fra akademiske stillinger og næringslivets styrer, nettopp være demokratisk representative.

Daværende likestillingsombud Anne Lise Ryel ble i Aftenposten for noen år siden gjengitt med omtrent følgende meningsinnhold: «Likestillingsarbeidet har tradisjonelt vært kvinnearbeid. Dersom menn skal få del i privilegiene, må de delta i arbeidet.» Dette er et godt uttrykk for det enøyde perspektivet i det eksisterende likestillingsarbeidet. I Orwellske ordelag: Alle skal være likestilte, men noen skal være mer likestilte enn andre...

Legg merke til at kvotering ved sin natur bidrar til å fjerne det resiproke innholdet i ordet «likestilt».

Skal likestillingsarbeidet gjenvinne en bred troverdighet som et arbeid for økt rettferdighet, må kvinnene også være villige til å ta på seg de byrdene som følger med likestillingen. Og de må være villige til å oppgi de kvinnelige privilegier i forhold til egne barn.

Skal likestillingstanken gjelde likt for kvinner og menn, må kvoteringsverktøyet brukes på en konsekvent måte.

Skal vi ha kjønnskvoterte professorer og 40 prosents kvinneandel i næringslivets styrerom, bør vi også ha minst 40 prosents kvinneandel blant dem som avtjener førstegangstjenesten. Vi må ha 40 prosents mannsandel i de nåværende kvinnebastioner som steller med familierett i Barne- og familiedepartementet, eller med likestillingsarbeid hos likestillingsombudet. Og, viktigst av alt, vi må kvotere menn til omsorg for egne barn. Dette kunne mest effektivt gjøres ved å endre barneloven slik at fedrene har fortrinnsrett der mor og far strides om hovedomsorgen for felles barn, og mor og far ellers er like gode omsorgspersoner.

Det er instruktiv å tenke seg en verden der ting var omvendt, der kvinner, men ikke menn, måtte avtjene et års tvungen samfunnstjeneste, og kvinner, men ikke menn, etter loven mistet del i foreldreansvaret for egne barn dersom de skilte lag med den andre forelderen uten først å ha vært gift. Da ville man kunne tenke seg praktfulle demonstrasjonstog, som oste av moralsk harme og førte paroler av typen «Stopp utbyttinga av kvinna!», «Nei til tvangsarbeid for kvinner», «Mødre mot barneloven: Vi krever del i ansvaret for våre barn» eller «Kvinner er også foreldre: Reell beskyttelse av samværet mellom mor og barn nå!»