Likestilling i næringslivet?

Få spør hvorfor det er viktig å ha kvinner i ledende stillinger i næringslivet.

HAR KVINNER

killer -instinkt nok til å nå til topps i næringslivet? Forstår kvinner flest hvor mye som kreves av engasjement og offervilje for å nå til topps? Jeg har intervjuet noen hundre kvinnelige ledere om karriere, fordi jeg er hodejeger. Slike fortrolige samtaler, der hun forteller om sine karrieremessige valg, gir viktige innspill for å forstå hvorfor så få kvinner er i toppstillinger i næringslivet. Kvinner må ha helt uvanlige mengder flaks for å trives underveis i det lange løpet som fører til en topplederjobb. Flaks i tillegg til dyktighet. Flaks i form av god helse, friske barn, god økonomi, gode rollemodeller og gode mannlige partnere som backer opp både praktisk og moralsk. Det er 87 selskaper notert på hovedlisten på Oslo børs; bare to av dem er ledet av kvinner. Det er neppe tilfeldig at minst en av disse to kvinnene er født med usedvanlig mye flaks. Anette Olsen har hatt den flaksen det er å eie de bedriftene hun jobber i.

HVA ER DET

med toppjobbene som gjør at kvinnene enten velges bort, eller ikke vil være der? En viktig del av svaret er enkelt, men overraskende lite fremme i debatten. Det er at du må ofre det meste av ditt privatliv for å komme i posisjon til en slik jobb. Og ikke bare i perioder. For å ha CV til en slik jobb må du ha jobbet ekstremt mange timer i uka over svært mange år. Det er det få kvinner som vil. Og noe av grunnen til at de ikke vil, er at de faktisk ikke har anledning. En annen grunn, er at de er like opptatt av helheten i livene sine, som av å klatre karrieremessig. De som eier bedriftene ønsker best mulig avkastning, og de har derfor sitt fokus på alle de forhold som vil påvirke dette. Kapitalistene og de som representerer dem mener stort sett at kjønn er likegyldig i denne sammenhengen. Etter seks år som hodejeger er jeg overbevist om at de fleste mannlige ledere og styremedlemmer mener det er uvesentlig . De mener altså ikke at de primært ønsker en mann. De ønsker avkastning for pengene sine, ikke noen å gå i badstu med.

Intensjonen er å være kjønnsnøytral, men resultatet blir noe annet. Rekruttering til toppstillinger foregår slik at man finner den man mener er mest kvalifisert, gitt et sett kriterier. Så kan man jo spørre seg hvordan kriteriene blir fastsatt. Hodejegere saumfarer CV-er og intervjuer referanser og nedlegger masse arbeid i å måle og veie de beste kandidatene mot hverandre, på grammet. Kapitalismen er slik skrudd sammen at det er vesentlig for eierne å få maksimal ytelse igjen for kronene. Det er ikke nok å kunne utføre jobben på en OK måte. Og når flere menn enn kvinner kan ofre alt for jobben, så er det helt naturlig å foretrekke en mann.

Styrets jobb er å ivareta eiernes interesser om mest mulig profitt på kort og lang sikt, ikke å ivareta norsk likestillingspolitikk. Jeg har aldri møtt det styret som med åpne øyne taper penger (ansetter en mindre kvalifisert mann) for å vedlikeholde glasstaket (holde den mest kvalifiserte, en kvinne, ute).

VICTOR NORMAN

er en av de meget få som har sagt noe vettugt om kvinner og ledelse i offentligheten. I artikkelen «Femtitallets tanker» (Dagens Næringsliv 10.1.04) skriver han at «det er bare en arena der kvinner har tilnærmet like gode karrieremuligheter som menn, og det er i politikken. Og er det ett område ambisiøse kvinner bør unngå om de ønsker å nå til topps, er det næringslivet». Og han skriver så: «Noe av svaret (på hvorfor det er slik) ligger i to viktige forskjeller mellom politiske karrierer og næringslivskarrierer.

Den ene er at en karriere i næringslivet forutsetter at du dedikerer deg 100 prosent til den fra første dag, mens det i politikken er mulig i en periode å gjøre andre ting - prioritere barn eller en annen jobb - så lenge du beholder et politisk engasjement og nettverk. Den andre forskjellen er at lederstillinger i næringslivet ofte er lagt opp slik at lederen er uunnværlig, mens politiske ledere inngår i team og systemer der andre kan erstatte dem på dagen.»

Her berører han selve kjernen. Summen av arbeidsinnsats målt i timer i visse deler av næringslivet er voldsom, sammenlignet med andre områder. Og det er ikke tradisjon eller systemer for at andre kan steppe inn for deg, dersom du ikke kan stille. Det betyr at det er umulig å kombinere en tradisjonell morsrolle med en næringslivskarriere på toppnivå, med mindre man har uvanlige mengder flaks.

Kvinner i toppledelse er opplest og vedtatt som viktig og riktig. Av alle, og uten særlig debatt. Debatten dreier seg om hvordan man kan få det til, og hvorvidt det er nok vilje til å gjøre det. Få spør hvorfor det er viktig å ha kvinner i ledende stillinger i næringslivet. Så vidt jeg kan forstå er det tre mulige begrunnelser:

PÅSTAND 1:

Det er viktig med kvinnelige ledere i næringslivet fordi det er bra for kvinnene. Det er rettferdig, fordi menn og kvinner skal ha tilgang til felles goder og det å lede et børsnotert selskap er et gode. Dette er feil. Det er ikke et ubetinget gode å lede et børsnotert selskap. Det er også et forferdelig slit. Det er blant annet derfor det er så godt betalt. En leder selger livet sitt, tiden sin, sjela si. Kvinner som har sett slike stillinger på nært hold finner fortere ut at posisjonene har store ulemper, enn kvinner som sitter fjernt fra makten.

PÅSTAND 2:

Det er viktig med kvinnelige ledere i næringslivet fordi det er bra for samfunnet. Denne holdningen er kanskje den mest allment aksepterte, og er en slags endringsideologi (næringslivet blir bedre av å få inn kvinnelige ledere, fordi de er bedre mennesker på noen områder, særlig områder som gjelder ledelse). Dette standpunktet er velment, men naivt. Hvorfor i all verden skulle kvinner være bedre ledere enn menn? Når vi attpåtil mangler trening? Det virker faktisk nødvendig å slå fast det banale faktum at det finnes gode ledere representert hos begge kjønn.

PÅSTAND 3:

Det er viktig med kvinnelige ledere i næringslivet fordi det er bra for næringslivet. Altså, det er bra for eierne. Det blir mer penger av det. Denne påstanden tror jeg er riktig, og det var også Victor Normans poeng i artikkelen nevnt over. Norsk næringsliv fortjener de beste hodene og da er det en ubetinget fordel å doble tilgangen av mulige kandidater. Men er det bra for kvinnene? Når de så fortsatt i følge alle tidsbrukundersøkelser, har et større ansvar i hjemmene enn menn?

ÉN TING ER JEG

hellig overbevist om etter å ha snakket med mange hundre kvinner om deres karriere; Det er ikke mangel på likestilling i næringslivet som er problemet. Det er mangel på likestilling i hjemmene. Det er ikke styrelederen som er problemet når han velger en mann. Det er ektemannen din som ikke vasker opp som er problemet, og matpakkene han ikke smører. Det er du selv som er problemet, kjære kvinne, som forventer at mannen din skal tjene bedre enn deg, avansere fortere i jobben enn deg og gjøre like mye husarbeid som deg. Samtidig. Det går ikke, for ingenting er gratis. Aller minst karriere.

Den fullstendige versjonen av artikkelen står i Samtiden 3/2004.