Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Likestilling med kalkulator

Arbeidet for likestilling kan ikke fornekte statistiske forskjeller mellom menn og kvinner i forhold til karrierevalg, ambisjoner og omsorgsevner.

LOMMEKALKULATOREN

er en fantastisk oppfinnelse, men det er ên ting den ikke bør brukes til: likestillingspolitikk. Forestillingen om at likestilling krever matematisk likhet - nå også mht. fødselspermisjoner - er en vrangforestilling som ikke bare skaper unødvendig motstand mot hele likestillingsprosjektet, men også spiller hasard med barns fysiske og mentale helse. Den norske likestillingspolitikken har i alle år bygd på den velmente men naive ideen om «meget er forskjellig, men det er utenpå». Etter denne ideen er alle vesentlige kjønnsforskjeller kulturelle, og derfor mulig å endre. Ved å gi dukker til guttene og biler til jentene, og ved å oppfordre jenter til å søke «guttefag» (og omvendt) trodde man at kjønnsrollene kunne snus opp ned. Tall fra skole-Norge viser at dette ikke har virket, tvert i mot er forskjellene i fagvalg minst like store i dag som de var for ti-tyve år siden. Og i Norge, som har hatt den kanskje mest aktive likestillingspolitikken av alle land, er kjønnsforskjellene i yrkesvalg ikke mindre, men større enn i andre vestlige land.

Upåvirket av skolefiaskoen (som kanskje ikke er en fiasko, men heller en følge av at det nå er mulig å leve av et «kvinneyrke», og at jenter derfor kan velge det de har lyst til), er det nå en del politikere som vil forsøke å gjøre den samme tabben i forbindelse med barneomsorg. Igjen tar man det for gitt at menn og kvinner egentlig er like, og at far kan være en like god mor som mor selv. Og at om bare far får «smaken» på barneomsorg, vil han være like villig til å ofre karrieren sin som mor er.

DET SISTE

ville kanskje ikke vært en ulykke: Det er gode grunner til å tro at det sitter mange menn i stillinger de ikke er kvalifiserte for, og som kvinner heller burde hatt. Så dersom målet er å få bedre likestilling i arbeidslivet, er det ikke noe i veien med hensikten. Men er det noen grunn til å tro at denne strategien vil virke? Den implisitte forutsetningen er at menn og kvinner «egentlig» er utstyrt med like mye «foreldreinstinkt», og at det bare er kulturens kjønnsstereotypier som får oss til å tro noe annet. Men verken psykologien eller biologien ser ut til å støtte en slik oppfatning. Morsinstinktet er et reelt instinkt som har vært helt avgjørende for menneskeslektens overlevelse, mens «farsinstinktet» har hatt en langt mer marginal betydning (se mer om dette i undertegnedes bok, Livets Dans). Heller ikke den sosiale virkeligheten støtter denne ideen: Antallet fedre som ikke er interesserte i forpliktende kontakt med sine barn er langt høyere enn antallet mødre som ikke er det.

Det er derfor ingen grunn til å tro at en tvungen pappapermisjon vil føre til at menn blir mer omsorgsvillige. Tvert i mot vil mange menn da føle at omsorgen er noe staten tvinger på dem, og vi vil risikere en backlash mot likestillingsprosjektet som sådan. Kanskje vil de også forsøke å ta igjen det «tapte» når de kommer tilbake i jobb, og bli enda mindre tilstede hjemme enn de ellers ville vært. For det er ingen tvil om at menns karriereambisjoner jevnt over er høyere enn kvinners, det kan de fleste hodejegere skrive under på. Dette har en enkel biologisk forklaring: På grunn av menns og kvinners ulike roller i reproduksjonen, har menn mer å vinne (reproduktivt) på å ha en høy status, mens det for kvinner uansett er en grense for hvor mange barn hun kan få. Dette er ikke noe vi er bevisste på, men noe evolusjonen har lagt inn i oss som føringer og tilbøyeligheter. Og noe vi får bekreftet hver gang det kommer en ny biografi om en høystatus-mann.

MEN AT DENNE

kalkulatorpolitikken ikke vil virke, er likevel ikke det verste. Det verste er de mulige kostnadene den vil ha for barna. Her nytter det ikke å be om beviser for at barn vil lide: bevisbyrden hviler på den som vil gjøre eksperimentet. Det mest åpenbare problemet er det kun er mødrene som kan amme. Det finnes riktignok eksempler på at utsultede menn (for eks. fra konsentrasjonsleirene under 2. verdenskrig) utvikler en ørliten melkeproduksjon, og det er mulig det går an å oppnå noe med hormonbehandling, men dette vet vi for lite om til å basere en likestillingspolitikk på.

Det er derfor det er så om å gjøre for kalkulatorpolitikkens forkjempere å nedvurdere betydningen av amming. Og selvfølgelig går det an å si at det er vanskelig å si så mye sikkert om hvor nødvendig amming er, og at det finnes mange eksempler på barn som nesten ikke har smakt morsmelk. Men igjen: Bevisbyrden ligger på de som vil fjerne en tilpasning som har fulgt menneskeslekten i millioner av år, og som svært mange eksperter mener har store fordeler både fysisk og mentalt. Det er for eks. ikke noen tvil om at morsmelken gir en bedre beskyttelse mot infeksjonssykdommer, det er derfor kampen mot melkepulver i u-land var så viktig. Ifølge Statens ernæringsråd er det også grunn til å tro at amming er gunstig for både hjerneutviklingen (kanskje på grunn av fettsyrene) og at amming motvirker fedme senere i livet. Når det gjelder den psykiske effekten av å få die ved mors bryst, er dette vanskelig å kvantifisere, men erfaringer fra andre kulturer viser vel at dette i hvert fall ikke skader.

Og da har vi ikke tatt med at 47 epidemologiske studier i 30 land utvetydig viser at jo lengre du ammer, jo mindre blir sjansene for brystkreft (Lancet hadde en reportasje om dette i 2002).

MEN BARNEOMSORG

er mer enn amming. Barneomsorg kan være tøffe tak, og krever til tider en nærmest grenseløs tålmodighet. Og her viser psykologien at mødre og kvinner har en høyere terskel for å ty til vold enn fedre og menn. Dette er bl.a. en hovedkonklusjon i Anne Campbells omfattende studier av kjønn og vold (se boken A Mind of her own). Så selv om det kanskje ikke finnes statistikker på dette, er det gode grunner til å anta at menn vil være overrepresenterte i barnemishandlingssaker. Dette er også noe de som vil sende pappa hjem i tvungen omsorgspermisjon bør tenke på.

Mange vil kalle disse tankene for bakstreverske, at de vil sette likestillingsarbeidet mange år tilbake, og at de røper mistillit til menns omsorgsevner. Jeg ville sagt det samme for noen år siden. Men etter gjennom flere år å ha studert hva nyere psykologisk og biologisk forskning har funnet ut om kjønnsforskjeller, har jeg kommet fram til at det ikke nytter med ønsketenkning. Det vil alltid finnes unntak - menn med fantastiske omsorgsevner og kvinner uten slike - men i det store og det hele er det viktige statistiske forskjeller mellom menn og kvinner i forhold som har med karrierevalg, ambisjoner og omsorgsevner å gjøre. Arbeidet for videre likestilling kan ikke baseres på å fornekte disse forskjellene, men må finne nye strategier som erkjenner at vi er forskjellige, men likevel likeverdige. Det er for eks. ingen grunn til at det å flytte aksjer skal være mer verdsatt enn det å oppfostre unger, tvert imot.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media