Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Likestillingens skyggeside

Tanken om at menn og kvinner er forskjellige har nå blitt en trussel. Hvordan kom vi hit?

RADIKALISERING: «Som mann er jeg ikke tilfreds med å skulle velge mellom å tre inn i en gammel kjønnsrolle som macho, overarbeidet forsørger med undertrykt følelsesliv eller en ny kjønnsrolle som en sensitiv mann som alltid smiler, eller setter konsensus foran sannhet,» skriver kronikkforfatteren. Illustrasjonsfoto: Sara Johannessen / NTB Scanpix
RADIKALISERING: «Som mann er jeg ikke tilfreds med å skulle velge mellom å tre inn i en gammel kjønnsrolle som macho, overarbeidet forsørger med undertrykt følelsesliv eller en ny kjønnsrolle som en sensitiv mann som alltid smiler, eller setter konsensus foran sannhet,» skriver kronikkforfatteren. Illustrasjonsfoto: Sara Johannessen / NTB Scanpix Vis mer

Thomas Hylland Eriksen mener i Dagbladet 2. august at vi kan skape en tikkende bombe ved å ikke tillate diskusjoner om likestillingens skyggeside. Uttalelsen hans er satt i sammenheng med «ekstremblogger» og «antifeminist» Eivind Berges inntog i norske medier og rettsvesen. Jeg er enig i hans analyse og ønsker med dette innlegget å se nærmere på denne skyggesiden og risikoen vi løper ved ikke å belyse den.

Norsk likestillingsdebatt baserer seg fremdeles, tross «Hjernevask»-debatten, på et ideal om større grad av likhet mellom kjønnene. Der fremme et sted ligger et likestillingens Soria Moria og venter på oss, en realitet den dagen vi deler alle oppgaver nøyaktig på midten og ethvert yrke har like høy forekomst av begge kjønn.

Men dette er lite mer enn en arbeidshypotese. En hypotese som i praksis innebærer at kjønnsforskjeller er av det onde. Tanken om at menn og kvinner er forskjellige har nå blitt en trussel. Hvordan kom vi hit?

Skal vi finne årsaken til vårt samfunns frykt for kjønnsforskjeller må vi se til feminismen. Som helhet har feminismen hatt viktige bidrag i samfunnet. Den har definert et nytt kjønnsrollemønster og røsket opp i gamle, stivnede strukturer. Dessverre har feminismen også i seinere tiår dreid i retning av en fortolkning av mannen som farlig, voldelig, ute av kontroll. I en mann bor det noe grusomt som må undertrykkes, helst gjennom en femininiseringsprosess.

I tillegg så bærer feminismen paradoksalt nok på en forakt for tradisjonelle feminine verdier. Slik har feminismen på besynderlig vis blitt det feminines fiende; feministkvinner står ofte i kø for å kritisere sine medsøstre når de viser fram sin kvinnelighet eller lovpriser tilværelsen som hjemmeværende.

Feminismen har slik bidratt til å forme en kulturell hypotese om at menn må bli mindre maskuline og kvinner mer maskuline for at vi skal få en trygg og god utvikling som vil legge gamle, stereotype kjønnsroller bak oss for godt. Slik ble altså kjønnsforskjeller farlig.

Eivind Figenschau Skjellum.
Eivind Figenschau Skjellum. Vis mer

Jeg savner en ny stemme i dette landskapet. Som mann er jeg ikke tilfreds med å skulle velge mellom å tre inn i en gammel kjønnsrolle som macho, overarbeidet forsørger med undertrykt følelsesliv eller en ny kjønnsrolle som en sensitiv mann som alltid smiler, setter konsensus foran sannhet, søker forståelse selv når han blir angrepet og prater kvinner etter munnen for å «sanke poeng». Den mannen har jeg, som så mange andre samtidsmenn, vært - og det var en vond opplevelse som jeg fremdeles jobber med å legge bak meg.

Hva om det ikke er slik at vår norske definisjon på likestilling er det høyeste uttrykk for kjønnsidentitet som er oss tilgjengelig? Er tiden moden for et nytt paradigme? Hvordan skal det se ut? Den tyske filosofen Hegel og hans dialektikk kan vise vei.

Hegel hevder at alle vekstprosesser skjer i tre trinn. Det starter med en tese, som i denne sammenheng er representert av gamle kjønnsroller. Veksten skjer videre inn i en antitese, en motsats og protestreaksjon mot tesen, i vårt tilfelle feminisme og nye kjønnsroller. Vekstprosessen avsluttes i en syntese, der tese og antitese integreres i en høyere helhet.

Hvor er syntesen i kjønnsdebatten? Med andre ord, hvor er integreringen av vårt likestillingsideal med de gamle kjønnsrollene? Det høres kanskje ut som en perversjon, en umulig krysning av diametrale motsetninger? Men så lenge vi som individer er tvunget til å velge mellom to begrensende kjønnsparadigmer så vil vi ikke finne den indre freden, friheten og lykken som vi alle dypest sett lengter etter. De valgene vi mennesker tar i vår hverdag er for komplekse og nyanserte til å passe inn i dagens roller. Vi trenger et nytt paradigme som rommer hvem vi faktisk er, ikke hvem andre forventer at vi skal være.

Så lenge vi tror det bare finnes to kjønnsparadigmer og de er rake motsetninger så vil de befinne seg i evig konflikt. Debatten rundt kjønn vil være preget av kamp. Og der det er kamp er det vinnere og tapere.

Jeg har mye erfaring med «mannsarbeid», menn som samles for å finne tilbake til seg selv i ei tid da mannen og hans utfordringer i livet er glemt. Erfaringen har vist meg at mange menn har internalisert en tro på at kvinner grunnleggende sett er bedre mennesker enn menn. Det er som om vi menn er rammet av en konstruksjonsfeil som har gjort oss til noe fælt som må fordrives. Troen bekreftes villig av mediene, der vold, undertrykking og mishandling beskrives nesten utelukkende som mannlige fenomener. Det at mange flyselskap nå har innført forbud mot at menn kan sitte ved siden av barn som reiser alene er nok et symptom på gjengs oppfatning av mannens natur.

Når et slikt nedverdigende og virkelighetsfjernt bilde av mannen har blitt så utbredt er det på høy tid at noen sier stopp - menn er også mennesker og vi er ikke onde. Dessverre bidrar mangelen på mannlige rollemodeller og tilstedeværende, kjærlige fedre til at menn mangler positive bilder av maskulinitet som kan fungere som motvekt til denne negativiteten.

Likestillingskampen har altså ført til at mange menn føler at samfunnet er fiendtlig innstilt overfor dem. Denne skyggesiden, jeg kaller den «likestillingsskyggen» må belyses nå, før den får ytterligere konsekvenser.

Jeg er nemlig overbevist om at vi, dersom vi fortsetter i dette sporet, kan oppleve en økende radikalisering av menn. Vi kan risikere at kampen som feminismen har ført mot mannen i flere tiår faktisk blir besvart av menn som er lei og har psykologiske sår å hevne. Og vi vil ikke ha kontroll over midlene de tar i bruk. Eivind Berge snakket om å drepe politifolk.

Syntesen vil muliggjøre en ny tid mellom kjønnene, der mann og kvinne begraver stridsøksen og blir allierte. Vi vil kunne feire forskjellene i stedet for å kjempe mot dem. Vi vil kunne ønske autentiske uttrykk for kjønnsidentitet velkommen tilbake i samfunnet. Vi vil kunne hylle menn for sin mannlighet og kvinner for sin kvinnelighet og fremdeles være 100 prosent likeverdige og frie til å leve ut vårt unike kjønns- og seksualitetsuttrykk.

I et slikt Norge vil ikke lenger «tikkende mannlige bomber» som Berge ha noe å klage over. For den respekten og rettferdigheten de lengter etter har blitt en realitet. Idealet om et inkluderende og fritt samfunn vil ha beveget seg fra å være høytsvevende politisk snikksnakk til å bli en faktisk realitet.

Følg oss på Twitter
Utforsk andre nettsteder fra Aller Media