Likestillingens tilstand

Kvinnelige styremedlemmer er fortsatt mangelvare. Lovfestet kvotering av kvinner kan være løsningen.

DET ER 25 ÅR SIDEN

vi fikk likestillingsloven i Norge. 8.mars, den internasjonale kvinnedagen, er en fin anledning til å gjøre opp status og tenke framover.

I et historisk perspektiv er likestilling er en ganske ny oppfinnelse. Vi trenger ikke å gå langt tilbake i vår egen historie før vi oppdager at dagens likhetsideer er fraværende. Noen milepæler er det likevel viktig å merke seg. I 1913 får kvinner alminnelig statsborgerlig stemmerett i Norge. I 1959 får jenter og gutter i skolepliktig alder rett til å ha sammen undervisning og pensum. I 1979 trer likestillingsloven i kraft og i 1981 ble Gro Harlem Brundtland landets første kvinnelige statsminister. I 1993 innsettes Rosemarie Köhn som første kvinnelige biskop. Samtidig ser vi at kvinners makt og innflytelse i forhold til barn og omsorg ikke lenger er en selvfølge. At pappa er med på fødselen, er derimot blitt en selvfølge og vi ser at menn ønsker klarere rettigheter som fedre, noe som aktualiseres især ved samlivsbrudd.

I ÅR SKAL

likestillingssenteret publisere sitt femte likestillingsbarometer. Likestillingsbarometeret målet «trykket» på fem samfunnsområder: Stat og styring, kommune-Norge, næringsliv, utdanning og arbeidsliv. Ser man tilbake på de siste fire årene er det stillstand som kjennetegner utviklingen for likestillingen.

1) I mange år har Norden gledet seg over å være øverst på verdens ranking over antall kvinner i nasjonalforsamlingen. Men nå er vi plutselig slått. Rwanda - ja, nettopp, Rwanda - fikk hele 49 prosent kvinner inn i nasjonalforsamlinga ved valgene høsten 2003, i følge Dagsavisen 5.2.2004. Det er verdensrekord. Norge ligger et stykke etter med 37 prosent. Fremgangen siden 1985 er kun 3 %. Likestilling er ikke noe vi har oppnådd en gang for alle, heller ikke i politikken - som på mange måter er likestillingens flaggskip i Norge.

2) Kommunevalg i 2003 var heller ikkje oppløftende fra et likestillingsperspektiv. Dessverre var 77 prosent av førstekandidatene på de politiske partienes valglister ved kommunevalg 2003 menn. Etter valget ble 83% av ordførerne menn - eller 17% kvinner. Når det gjelder kommunestyrer var kvinneandelen i 1987 31%. I dag er den gått opp til 35%. Utviklingen går fremover, men veldig rask er den ikke!

3) Selv om hodejegerfirmaer kan rapportere om økt interesse for kvinnelige styremedlemmer, er det fortsatt kun 10% kvinner i børsnoterte aksjeselskaper i 2003. Det kan se ut som om statsråd Gabrielsen vil bli nødt til å lovfeste kvotering av kvinner.

4) Likestillingsbarometerets fjerde samfunnsfelt er utdanning. Og her ser man «utdanningstrakten» meget klart og tydelig. I 2003 var kvinner 55% av utekseksaminerte kandidater, 44% av stipendiater og 14% av professorer.

5) På 1960-tallet var Norge blant de landene i Vesten med færrest kvinnelige yrkesaktive. I dag er det omtrent like mange kvinner som menn som er i arbeid i Norge. Men vi ser samtidig at kvinner tjener 2/3 av mannens lønn - hvis vi ser alle lønnsmottakere under ett.

HAR VI TATT EN

likestillingspause her i landet? Hvilke mekanismer produserer disse dystre tallene? Jeg tror at struktur og kultur kan gi noen interessante svar.

Strukturer i arbeidsliv, familie og politikk er sentrale føringer for de valg som menn og kvinner gjør. Kjønnstradisjonelle utdanningsvalg fører til kjønnstradisjonelle yrkesvalg som igjen sementerer et kjønnsdelt arbeidsmarked. Norge har i tillegg et av de mest kjønnsdelte arbeidsmarkeder i vesten. Vi ligger faktisk etter land som Tjekkia, Slovakia, Ungarn og Polen. I Norge har vi såkalte «mannsyrker» og «kvinneyrker». Dette er så vanlig at vi tror at det «må være sånn», men det er viktig å huske at dette ikke er en naturlov. Ser vi på fordelinga av lederstillinger mellom kvinner og menn, kan Norge plasseres omtrent midt på treet blant 25 vestlige land. Likestillingsbarometeret 2003 viser at i gjennomsnitt sitter menn i 85% av toppjobbene i Norge på tvers av alle samfunnsområder. Over 40% av yrkesaktive kvinner i Norge arbeider deltid (tilsvarende gjennomsnittall i EU er 30%)I tillegg er ufrivillig deltid et kvinneproblem, da over 70% av deltidsansatte som ønsker større sysselsetting, er kvinner.

Strukturer i familieliv, for eksempel trygdeordningar, bidrar heller ikke entydig til å støtte opp om både mor og far som hovedomsorgspersoner. På den ene siden har fedrekvoten endret menns adferd nokså radikalt; da den ble innført for ca 10 år siden, tok fire prosent av fedrene ut deler av fødselspermisjonen. Av menn som går ut i permisjon i dag er det hele 85% som tar ut fedrekvoten på fire uker eller mer. På den andre siden har kontantstøttemottakere i hovedsak vært kvinner (29 av 30). Tradisjonelle kjønnsrollemønstre har med andre ord blitt sementert gjennom dette tiltaket.

FORSKNINGEN VISER

at andelen menn som er villige til å stille til valg, har gått nedover fra 30% i 1971 til 19% i 1992. Samtidig ser vi at andel kvinner har gått oppover fra 12% i 1971 til 15% i 1992. Det er mao en myte er kvinner ikke er like villige til å stille til valg som menn. De strukturelle problemer som hindrer at kvinner får både formelle posisjoner og reell innflytelse i politikken, ligger andre steder enn hos kvinnene selv.

Det er en klar sammenheng mellom familieliv på den ene siden og deltakelse i arbeidsliv og politikk på den andre. Desto mer likestilling der er på hjemmebane, desto større anledning er det for kvinner for eksempel å arbeide heltid og å delta i politikken.

I tillegg til strukturelle forklaringer tror jeg at vi også må se på kultur, nærmere bestemt kjønnsrollemønstre anno 2004. Jeg observerer at kvinner i dag fortsatt kan vurdere å la seg blir forsørget, mens det er langt færre menn i samme kategorien. I tillegg ser vi en retro-trend. Sammen med slengbuksene er romantikken kommet på mote. Med på kjøpet følger tradisjonelle kjønnsroller og kanskje også en motvilje mot å forhandle om likestilling blant par. Kjærligheten skal liksom overvinne alt.

Mennene har ikke det kvinnene hadde for 30 siden, nemlig en solidarisk kvinnebevegelse som oppmuntret til opprør og brudd med tradisjonelle kjønnsroller. Mannen står stort sett alene dersom han ønsker å bryte ut av en trang mannsrolle.

JEG TROR AT

likestilling i Norge vil få et løft hvis mennene tar et oppgjør med denne trange mannsrollen, især i forhold til de to elementer som klemmer mest: yrkesrollen og omsorgsoppgaver. Jeg er derfor enig med sosiolog Øystein Gullvåg Holter som oppfordrer menn til å tenke kvalitetstid på jobben, men kvantitetstid med barna.

Hva må gjøres for å få likestillingsarbeidet i gir igjen? Mine konlusjoner er synliggjøring av indirekte diskriminering i strukturer i arbeidsliv, i familieliv og i politikk, og holdningsskapende arbeid for å utvide trange kjønnsroller. Generelt er utfordringen å alminneliggjøre likestilling slik at flere opplever at dette også angår dem, og at likestilling ikke bare er en sak for spesielt interesserte.