Likestillingskampen må føres videre

KVINNER I Ap: De siste dagene har vi hatt en opphetet debatt om kvinnerepresentasjon i regjeringen. Det er jeg glad for. Og jeg er glad for at mange har spesielt store krav og forventninger til Arbeiderpartiet på dette området. Men jeg legger ikke skjul på at jeg synes noen av angrepene er litt urimelige.Utgangspunktet er en regjering som har historisk høy kvinneandel på alle nivåer. En regjering som har satt en ny standard for kvinnerepresentasjon på en måte som ikke har blitt gjort siden Gros kvinneregjering i 1986. Alle tre regjeringspartiene har bidratt til dette, og det er jeg stolt av.Arbeiderpartiet har denne gangen satt et enda høyere krav til oss selv enn tidligere. Vårt landsmøte i vår gjorde en historisk vedtektsendring, som krever at begge kjønn skal være representert med 50 prosent, eller så nær 50 prosent som mulig, ved alle valg, nominasjoner og oppnevninger. Dette kravet har vi oppfylt både ved regjeringsdannelsen og ved vår konstituering i Stortinget: I regjeringen er det 10 menn og 9 kvinner. Blant politiske medarbeidere i regjeringsapparatet er det nær opp til 50 prosent av hvert kjønn. I Arbeiderpartiets stortingsgruppe er det nær opp til 50 prosent av hvert kjønn. Blant våre fraksjonsledere i stortingskomiteene er det 50 prosent av hvert kjønn. Blant våre representanter i Stortingets presidentskap er det 50 prosent av hvert kjønn. I vårt gruppestyre og arbeidsutvalg i Stortinget er det nær opp til 50 prosent av hvert kjønn.

SÅ SKAL JEG VÆRE den første til å innrømme at disse tallene kan diskuteres fordi det er mange forskjellige måter å regne på. Noen har tatt til orde for at statssekretærer og rådgivere må regnes hver for seg. Andre mener at det også burde være 50 prosent blant de av våre fraksjonsledere i stortingsgruppa som også er komitéledere. Og noen mener at vi også må ha 50 prosent innenfor hvert enkelt departement, og særlig innenfor de «viktige» departementene som finans- og utenriksdepartementet. Alt dette er jeg lydhør for, og gjerne med på å diskutere. Særlig innenfor et regjeringssystem er det imidlertid så mange hensyn å ta at vi ikke alltid vil klare å ivareta alle innenfor hvert enkelt departement eller hvert enkelt nivå. Vi skal ta hensyn til kjønn, yrkesbakgrunn, utdanning, geografi, alder og etnisitet - og til kvalifikasjoner, personkjemi og erfaring. Derfor har vi ment at vi må se hele systemet som en helhet når vi skal vurdere om de er oppnådd. At andre vil stille enda strengere krav til oss, er både sunt og utfordrende. Jeg må innrømme at jeg synes ord og karakteristikker som brukes av noen av kritikerne er urimelig sterke, men vi skal tåle også det.Det jeg derimot ikke kan tåle, er at noen bruker denne debatten som argument mot å innføre krav til kvinnerepresentasjon i styrene på store bedrifter. Det er usaklig, og argumentasjonen er åpenbart vikarierende. Det brukes som en bortforklaring fra de som hele tiden har vært imot enhver kjønnskvotering.

PÅSTANDENE OM AT vi vil stille krav til næringslivet som vi ikke selv klarer å oppfylle, er totalt skivebom. Når vi krever minst 40 prosent kvinner i bedriftsstyrene i større bedrifter, er det noe Arbeiderpartiet (og flere andre partier) selv har oppfylt til punkt og prikke i over 20 år. De kravene Arbeiderpartiet nå har valgt å stille til oss selv, er langt sterkere enn de kravene vi ønsker å stille til næringslivet. Både prosentandelen og hvilke områder den skal omfatte er mye mer omfattende. De nye kravene kan best sammenlignes med et krav om at 50 prosent av alle mellomledere i f. eks Statoil skal være kvinner. Slike krav har vi selvsagt aldri ment at skal stilles gjennom lovverket.Men det er alvorlig når mange av de store bedriftene her i landet har styrer bestående utelukkende av menn. Det fører ikke til bedre beslutninger, og det fører til et snevert fokus. Menn har i realiteten kvotert inn andre menn gjennom årtier. Derfor må kjønnskvotering til for å skape reell likestilling også i næringslivet. Arbeiderpartiet vil ikke la seg skremme til å gå bort fra dette kravet. I Soria Moria-erklæringen slås det klart fast at vi vil at det skal være minst 40 prosent av begge kjønn i bedriftsstyrer i børsnoterte selskaper, andre store selskaper og i offentlige styrer og utvalg. Det skal vi følge opp. Samtidig må også næringslivets menn og kvinner ta mer ansvar selv.Og ikke minst vil vi følge opp det åpenbare ansvaret vi har for å føre likestillingsarbeidet videre også i politikken. Ikke minst gjelder dette i Arbeiderpartiet. Vi er langt fra i mål, og vi har hele tiden full fokus på at vi må videre.

ARBEIDERPARTIET driver systematisk rekruttering og motivering for å få flere kvinner inn i politikken. Vi ønsker å være et likestilt parti på alle plan. Det oppnås ikke kun ved formelle vedtak, men ved at det følges opp hver eneste dag ved å endre holdninger, kultur og rekrutteringsprosesser. Vår kvinnebevegelse er langt fra nedlagt, slik noen har hevdet. Den er omorganisert til et kvinnepolitisk nettverk som gjør en veldig viktig jobb i vår partiorganisasjon over hele landet.Derfor er den neste store utfordringen vi tar tak i kommune- og fylkestingsvalget om to år. Selv om våre regler stiller krav om kjønnsfordeling på listene, er vi langt fra fornøyd med situasjonen på topplassene. Vi ønsker oss flere kvinnelige ordfører- og fylkesordførerkandidater, og arbeider aktivt for å få dette til.Vi har langt igjen å gå i likestillingskampen. Fortsatt er det for liten forskning på kvinnehelse. Fortsatt er det store forskjeller mellom kjønnene i lønnsspørsmål og andre forhold i arbeidslivet. Soria Moria-erklæringen rydder veien for en utvidelse av kvinners rettigheter. Likelønnskampen intensiveres, vernet mot vold styrkes, permisjonsordningene for fedre skal økes, og retten til barnehageplass lovfestes. Regjeringen kommer til å holde fokus på likestillingsspørsmål innenfor alle samfunnssektorer hver eneste dag. Og vi er ikke fornøyde før vi har fått et likestilt samfunn.