FLU HARTBERG
FLU HARTBERGVis mer

Likestillingsloven er en vits. På menns bekostning

HELGEKOMMENTAREN: KJETIL ROLNESS

Kommentar

Det finnes mange rare lover. Og noen er nye. F.eks. loven som forbyr kjøp av en tjeneste det er lov å selge (sex). Eller loven som forbyr butikker å vise fram en vare de har lov å selge (tobakk).

Dette er klossete forsøk på regulere synden. Men en annen raritetslov har mye større rekkevidde, og handler om noe eksistensielt ved mennesket. Verdien loven bygger på, har tverrpolitisk oppslutning, anses som en menneskerettighet, og hører til kjennetegnene på et moderne, demokratisk samfunn. Vi snakker om kjønn, og loven som likestiller mann og kvinne.

Eller gjør den det? Slik lyder første avsnitt: «Lovens formål er å fremme likestilling uavhengig av kjønn. Likestilling innebærer a) likeverd, b) like muligheter og rettigheter, c) tilgjengelighet og d) tilrettelegging. Loven tar særlig sikte på å bedre kvinners stilling.»

Jeg kødder ikke. Kjønnsdiskriminering er innskrevet i selve likestillingsloven. Prøv å se for deg en lov mot etnisk eller religiøs diskriminering som «særlig sikte på å bedre jøders stilling». Jeg tror muslimer ville slite med å føle seg beskyttet av en slik lov. Eller tenk deg et forbud mot pengespill som «tar særlig sikte på å bedre Norsk Tippings stilling». Denne loven finnes, men lovgiver har klokelig valgt en annen ordlyd.

Likestillingsloven er uttrykkelig kjønnsnøytral, og like uttrykkelig kvinnefavoriserende. Det var liten tvil om hvilket kjønn som fortjente prioritering i 1978, da loven ble vedtatt. Men førti år har gått. Kvinnens stilling er dramatisk bedret. De fleste har skjønt at også gutter og menn kan bli kjønnsdiskriminert. Likevel har formuleringen overlevd. Så kan man spørre: Gjør det noen forskjell? Menns stilling blir vel ikke svekket av en ekstra påminnelse om barrierene som kvinner fortsatt møter?

Svaret er enkelt. Det gjør nesten hele forskjellen, om man er opptatt av reell likestilling – for begge kjønn. Har man et kvinnefokus som utgangspunkt, blir urett og skjevheter som rammer menn vanskeligere å få øye på, og vanskeligere ta på alvor. Menn kan toppe elendighetsstatistikkene, og befolke de skitneste, farligste og mest dødelige yrkene. Men det er åpenbart viktigere å sikre at styrene i allmennaksjeselskaper har minst 40 prosent kvinner.

Og motsatt: I mange år har kvinneandelen blant studenter i høyere utdanning ligget rundt 60 prosent. På flere prestisjestudier er den over 80 prosent. Svært få av de som jobber med og for likestilling, ser denne kvinnedominansen som noe likestillingsproblem. Tvert imot anser de skjevheten som en seier for likestillingen. Men de er ikke fornøyd. Kvinner skal ha kjønnspoeng, mentorordninger, øremerkede professorstillinger. Og likestillingstiltak for menn stoppes ved henvisning til – jeps – likestillingsloven.

Psykologstudiet i Oslo og Bergen, der gutteandelen har ligget ned mot 10 prosent, ønsket en guttekvote på 30 prosent. Men «det er ikkje er i samsvar med gjeldane lov om likestilling å særbehandle menn i same grad som kvinner.» Dermed må psykologene akseptere at klienter i framtida kan få problemer med å finne en mannlig terapeut: «Vi må jo forholde oss til de lover og regler som finnes i Norge.»

Dagbladet Inger Merete Hobbelstad skrev en god kommentar om saken på onsdag. Men nevnte ikke at veterinærstudiet har innført ekstra kjønnspoeng for gutter. Lovligheten av tiltaket er visstnok ikke vurdert, men viser at moderat mannskvotering er mulig uten at likestillingslandet blir rasert.

Såkalt «positiv særbehandling» av menn er likevel tillatt i skole-, barnehage- og barnevernsstillinger, ifølge en egen forskrift i lovverket. Men Stortinget presiserte tidlig på nittitallet at dette unntaket er «uttømmende». Og slik er saken foreløpig låst. Med artige utslag. Likestillingsombudet viser til forskriften når de skal forsvare mannunderskuddet i sin egen organisasjon: Vi trenger ikke være likestilt, fordi vi ikke driver med undervisning eller omsorg for barn!

Når likestillingsloven hindrer at menn blir likebehandlet med kvinner, skjønner man behovet for en lovendring. Og den er på gang. Regjeringen ønsker en universell og kjønnsnøytral likestillingslov. En lov som ikke setter kjønn foran andre diskrimineringsgrunnlag, og ikke setter kvinner foran menn. Dette er upopulært hos kvinneorganisasjonene, hos Avdeling for kvinnerett ved UiO, hos LO, Ap og SV, og hos Likestillingsombudet. I sitt høringssvar argumenterer ombudet iherdig for at loven er til for å «bedre kvinners stilling». Fordi kvinner «i overskuelig framtid» er «den gruppen som står svakt» når det gjelder kjønn. Fordi FNs kvinnekonvensjon og EUs diskrimineringsregler også prioriterer kvinner. Da er også Norge forpliktet til å ha en innbygd skjevhet i lovverket.

Dette ressonmentet er også interessant: «En kjønnsnøytral lov signaliserer at likestillingsproblemer er kjønnsnøytrale. Det kan styrke en oppfatning av at menn og kvinner er like utsatt for diskriminering, både individuelt og strukturelt. Det kan da bli vanskeligere å få øye på konkret diskriminering som skjer, både direkte og indirekte.»

Tvert imot. Det er dagens lov som skaper skylapper og blindsoner. Endes loven, vil man nettopp bli nødt til å vise konkret hvordan kjønnsdiskriminering foregår i det enkelte tilfelle. Man kan ikke lenger bare forutsette at kvinner er det diskriminerte kjønn. Det betyr at kvinnekampen går inn i en ny fase, der man faktisk må jobbe litt ved dokumentasjon og argumentasjon.