200706 
Far og døtre. Barndom. Far i dress, kommer hjem fra jobb. På vei til jobb. Søstre. Søsken. Klokke. Stress. Tidsklemma. Dårlig tid. Tid. Tiden.
Foto: Sara Johannessen / SCANPIX
NB! Modellklarert
200706 Far og døtre. Barndom. Far i dress, kommer hjem fra jobb. På vei til jobb. Søstre. Søsken. Klokke. Stress. Tidsklemma. Dårlig tid. Tid. Tiden. Foto: Sara Johannessen / SCANPIX NB! ModellklarertVis mer

Likestillingspolitikkens endestasjon?

Hvis kvinner bare tar seg sammen og velger riktig, får vi likestilling. Vel. Det er grunn til å tvile på om den nye likestillingsdebatten er inne på riktig spor, skriver Geir Ramnefjell.

Den amerikanske professoren Francis Fukuyama er blitt berømt for sin tese om «The end of history» - om at kampen mellom ideologier var over etter Berlinmurens fall. Litt av den samme tankegangen preger en ny debatt om likestilling som har blusset opp i Dagens Næringsliv. Tanken er at nå er så mye gjort for å legge til rette for at kvinner og menn skal leve likestilte liv, at det får være nok. Politikken har gjort sitt, vi har kommet til et historisk sluttpunkt. Ingen flere kostbare politiske incentiver - nå er det opp til kvinner selv å velge riktig utdanning, og riktig yrkesvei. Det er en holdning til problemstillingen som tar mer hensyn til klassisk markedstenking, enn til likestilling.

Avisas politiske redaktør har funnet et tall: 90 prosent av barn i dag går i barnehage, mens 60 prosent gjorde det i 2001. Likevel jobber ikke kvinner flere timer nå. Kvinner er altså ufornuftige. Denne virkelighetsbeskrivelsen har en rekke svakheter.

Etableringsfasen er selve bøygen når det gjelder likestilling. Kvinners yrkesdeltakelse faller betydelig, og den tradisjonelle kjønnsdelingen av husarbeidet forsterkes - enda mer når kvinner velger å jobbe deltid. Men hvorfor velger kvinner å jobbe deltid når de får barn? Antakelig fordi det tar tid å ha barn. Selv om barnehageplassen er der, må barna både leveres og hentes - gjerne med et intervall som gjør at barnas egen arbeidsdag ikke blir lengre enn foreldrenes. I tillegg fører barn med seg økte arbeidsoppgaver hjemme. Og mens flere barn fører til at kvinner øker sin arbeidsinnsats i hjemmet, fører det til at menn øker sin arbeidsmengde på jobben. Menn strekker seg mot forsørgerrollen, mens kvinner tar omsorgsrollen.

Likestillingspolitikken, slik den er innrettet mot hjemmene, tar slutt etter at foreldrepermisjonen er over. Der har striden stått om hvor stor andel menn og kvinner skal ha rett til - en strid som ikke er over: et regjeringsskifte i 2013 kan føre til at permisjonstida skal fordeles etter familienes egne ønsker, slik at det blir kvinnens «eget valg» å holde fast på den utviklingen vi har sett med obligatorisk fedrekvote. I Danmark, der fedrekvoten er fjernet, er utviklingen reversert - bare en av fire danske pappaer tar ut foreldrepermisjon. Men når vi diskuterer fordelingen av foreldrepermisjonen, hvorfor diskuterer vi da ikke fordelingen av deltid når barna begynner i barnehage?

Hvis det er slik at familier, som i overgangen fra en relativt behagelig permisjonstid til tidsklemme med to foreldre i full jobb, ser seg tvunget til å redusere tiden som brukes på lønnet arbeid - burde ikke fordelingen lovreguleres? En måte å løse dette på, er å gi småbarnsforeldre (f. eks de med barn som er under tre år) rett til seks timers arbeidsdag, slik at en jobber åtte timer, mens den andre jobber seks timer - og samtidig får en økonomisk kompensasjon fra staten. Denne rettigheten må imidlertid tas ut i like store deler av begge foreldre. Slik kan vi bidra til å lukke deltidsfella. Kostnaden det påfører felleskassa kan antakelig tjenes inn ved at kvinner får høyere yrkesdeltakelse seinere.

Hva med etterpå? Når barna er over tre år, vil ikke noen foreldre ønske å fortsatt jobbe deltid? Sikkert, men antakelig ikke i like stor grad. Som de fleste småbarnsforeldre vet, er de første tre årene spesielt innsatskrevende - med mye sykdom og dårligere søvn. For de som fortsatt vil velge deltid, er bortfall av inntekt et avgjørende ankepunkt. Kvinner tjener i gjennomsnitt mindre, og da er det forståelig at familiene lar mannen fortsette i full jobb mens kvinnen jobber deltid. Kanskje jobber han enda litt mer for å kompensere for bortfallet av kvinnens inntekt. Med dette som bakgrunn er det ganske stivbeint å avfeie - slik DNs redaktør gjør - ethvert snakk om en likelønnspott som vil øke lønninger i kvinnedominerte yrker. Det er fornuftig å argumentere for et mindre kjønnsdelt arbeidsmarked, men det er enøyd å kreve at det kun skal skje ved at kvinner følger pengene. Hvorfor kan ikke pengene også følge kvinnene? Det kan jo også hende at noen flere menn med forsørgerkompleks følger etter.

Å tro at kvinner tar sine valg uavhengig av samfunnet rundt, og de økonomiske og sosiale betingelsene familien befinner seg i, er merkelig. Direkte kynisk blir det, når du som DNs redaktør innrømmer at «det tradisjonelle kjønnsrollemønsteret preger oss fremdeles». Hvorfor skal man da legge hele ansvaret for likestilling på kvinner? På grunn av ideologi? Siden det er politikk vi snakker om, må vi forholde oss til realitetene. Og hvis likestilling er målet, må vi gjennomføre tiltak som dytter samfunnet i den retningen vi ønsker.