Likestilt til å føre krig?

I Dagbladet 3. august argumenterer forsvarsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen i likestillingens navn for å øke kvinneandelen i det norske militærapparatet. Hun ønsker å «utrede spørsmålet om kjønnsnøytral sesjons- og verneplikt». Likestilling er ett av de vesentlige målene for norsk samfunnspolitikk. Men det må stilles krav til hva kvinnene blir invitert til å få likestilling i. Det er ikke noe mål at femti prosent av de innsatte i fengslene eller femti prosent av torturistene i verden skal være kvinner. Likestilling bør stå i sammenheng med andre vesentlige mål for landet vårt, som menneskeverd, fred og en verden uten vold og krig. FN-pakten forplikter også medlemsstatene til å bilegge sine mellomfolkelige tvister ved fredelige midler.

I dagens verden er det kvinnene som står dette målet nærmest. Meningsmålinger viser klart kvinneflertall når det gjelder motstand mot opprustning og oppslutning om aktive nedrustningstiltak. For eksempel viste en meningsmåling i mars 2003 at mens 50 % av norske menn ga sin tilsutning til Irak-krigen, gjorde bare 21 % av kvinnene det. Menn utfører nesten all den vold som foregår, enten det skjer i krig på staters vegne eller det gjelder gruppers og enkeltpersoners maktbruk. Skal vi skape likestilling på dette området – og handle i samsvar med våre overordnete idealer -, da bør likestillingen skje på kvinnenes og ikke på mennenes premisser.

Strøm-Erichsen bør derfor droppe tanken om verneplikt for kvinner. I stedet bør hun arbeide for at den såkalte forsvars- og sikkerhetspolitikken vi nå fører, blir omlagt med langt sterkere vekt på ikke-voldelige midler, bistand til fredelige konfliktløsninger, hjelp til å overvinne den undertrykkelsen og nøden som ofte gir støtet til konfliktene og et klart nei til å delta i internasjonale militære operasjoner som først og fremst blir drevet fram av ambisjonene til et USA ledet av en fundamentalist uten motforestillinger.

I dag gjør forsvaret bare bruk av en mindre del av de vernepliktige. Statsråden kan derfor ikke lenger begrunne kravet om kvinnelige soldater med at vi har for få rekrutter. Så da kommer likestillingen hendig inn.

Forsvarsministeren påstår at Sikkerhetsrådets resolusjon 1325 fra år 2000 forplikter oss til å øke kvinneandelen i forsvaret. Hvis hun med forsvar mente bruk av fredelige midler, ville dette være riktig. Men mener hun militærtjeneste med aktiv våpenbruk side om side med de mannlige soldatene, som det ser ut til at hun gjør, da er henvisningen en ren tilsnikelse.

Resolusjon 1325 sier ikke et kvekk om at kvinner bør bli pålagt verneplikt eller bedt om å delta i militære kamper sammen med menn. Resolusjonen tar tvert imot særlig sikte på å innarbeide regler og holdninger som beskytter kvinner og barn mot å bli rammet av alle de overgrepene og lemlestelsene som følger med krigføringen. Den krever også at kvinner skal få større innflytelse på alle politiske beslutninger om å forebygge eller mestre konflikter, at de skal delta mer i FNs feltarbeid, særlig som observatører, politifolk og i arbeid med humanitære og menneskerettslige saker. Resolusjonen ber generalsekretæren ta opp kvinnenes rolle i fredsbygging og konfliktløsning i en egen studie.

Dette er helt andre linjer enn Strøm-Erichsen er inne på. Dette dreier seg om genuint fredsarbeid, om den retningen som hele det norske forsvaret burde slå inn på. Det forsvarsministeren her gjør, er å vri slike ord som «arbeid for fred og sikkerhet» om til å bety bruk av militær makt.

Dessverre tyder erfaringen heller ikke på at et større innslag av kvinner vil mildne den mannsbaserte troen på voldsbruk. Det er mer sannsynlig at de tunge militærapparatene vil bibringe de kvinnelige rekruttene hardere holdninger.

Når resolusjonen legger vekt på at kvinnene blir hørt og trukket aktivt med i konfliktløsning og samfunnsbygging, mener forsvarsministeren at da er det nødvendig at våre militære styrker har kvinnelig personell som kan holde kontakt med lokale kvinnegrupper og støtte nettverkene deres. Men dette er ikke en oppgave for dagens militære styrker. Frivillige hjelpeorganisasjoner har gitt mengdevis av eksempler på hvordan det skader arbeidet deres og setter dem selv i fare når grensene blir utvisket mellom soldater som dreper folk og hjelpearbeidere som søker å berge liv. Under okkupasjonen i Norge var det også – mildt sagt – liten tiltro til okkupanter som søkte kontakt med lokale nettverk.

Strøm-Erichsen påstår også at den lave kvinneandelen i forsvaret ikke er i samsvar med Soria Moria-erklæringen. Men heller ikke dette holder. I hovedsetningen om likestilling erklærer regjeringen at alle har krav på de samme muligheter til å utvikle seg, utnytte sine evner og leve sine liv. Spesielt peker erklæringen på kvinneandelen i lederstilinger, komiteer og utvalg, vern for gravide, kvinnehelse, kjønnsforskning og innføring av FNs kvinnekonvensjon i menneskerettsloven. Det står ikke ett ord om å øke andelen av kvinner i norsk krigføring.

Forsvarsministeren kjører fram nok et uholdbart argument. Hun hevder at i et demokratisk samfunn må begge kjønn være godt representert i de væpnete styrkene for at de skal ha tilstrekkelig legitimitet i befolkningen. Mener hun at dagens norske forsvar mangler slik legitimitet? Det er så fall litt forbausende, Men da bør hun lete etter andre forklaringer enn at de væpnete styrkene i det alt vesentlige består av menn.

Dersom hun skulle gå til denne oppgaven uten å være forutinntatt, finner hun sannsynligvis hovedforklaringen i den norske militære deltakelsen i Afghanistan. For det våre politiske og militære ledere har gjort norsk forsvar om til i dag, er ikke først og fremst å trygge vårt eget land mot fremmed aggresjon. Hovedoppgaven er blitt å bistå USA, som om nødvendig bruker NATO som virkemiddel, med å gjennomføre en krig som først og fremst har til formål å sikre USAs militære og økonomiske interesser i området og redde supermakten fra et forsmedelig nederlag. Dette gjelder uansett hva lederne i USA nå sier om frihet og demokrati.

Siden 11. september 2001, da flykaprerne tok livet av tre tusen mennesker, tiendeparten så mange som hvert år dreper hverandre i USA, har Bush ført sin såkalte krig mot terror i Sentral-Asia, et korstog som han først kalte det. Hittil har korstoget sjudoblet terroren i verden (og minsket blant annet norsk sikkerhet). Det er knapt mulig med noen militær «seier» for NATO i Afghanistan uten økende og umenneskelig bruk av voldsmidler.

Det vil alltid være ille at norske tropper dør i kamp. Men det er særlig bittert når de må dø for en meningsløs og urettferdig sak, Så Strøm-Erichsen får en verdifull oppgave dersom hun virkelig vil gi det norske forsvaret ny demokratisk legitimitet. Det gjør hun ikke ved å militarisere en større del av den norske befolkning, men ved å føre en politikk som verken sender menn eller kvinner ut i angrepskriger som i realiteten strider både mot FN-pakten, folkeretten og Soria Moria-erklæringen.

Det er

ikke noe mål at 50 % av torturistene i verden skal

være kvinner.