Likestilte tvangstanker

KARRIERE: Det er ikke overraskende at likestillingspolitiet rykker ut, med sine prosenter og statistikker, etter mitt innlegg «Hva skal vi med barn?». Jeg venter ikke at feminister er i stand til å dele mitt utgangspunkt: Å se samfunnsutviklingen fra barns perspektiv. I stedet for å diskutere de verdier og prioriteringer som gjør at stadig flere barn helt ned i ett års alder tilbringer hele dagen i barnehager, blir det banal kjønnskamp ut av det. Trolig bryr barn seg lite om hvem som støvsuger. Derimot skulle nok mange svært gjerne sett mer til foreldrene de første årene av sitt liv.

LIKESTILLINGSOMBUD Kristin Mile og journalist Cecilie Klem lurer på hvorfor jeg roper på mor, og ikke far. Det er ikke jeg som roper på mor, det er barnet. Så kan man ønske seg at de små ropte like mye på pappa som på mamma, absolutt, men slik er det ikke. Det skyldes at far støvsuger for lite og jobber for mye, vil Kristin Mile mene. Mens jeg er så reaksjonær at jeg tror på noen ekstra sterke bånd mellom mor og barn etter ni måneder i magen og ett år med amming.

SELVØLGELIG SYNES jeg det er fint hvis flere fedre prioriterer barn. Men dette er så opplagt og så politisk korrekt at det ikke er nødvendig å skrive i avisen om det. Menn som er mer hjemme med barn blir applaudert fra alle kanter, det er så flott og moderne, får vi høre. Hvorfor blir kvinner som gjør samme valg møtt med skepsis og mangel på respekt, ikke minst fra sine progressive medsøstre? Jo, fordi de trekker statistikkene til Kristin Mile i feil retning. «Agder-forskning viste i en undersøkelse hvordan mødre seg imellom er beinharde på sanksjoner overfor kvinner som jobber \'for mye\' utenfor hjemmet», skriver Karianne Bjellås Gilje og Tonje Vold. Undersøkelsen kan vel aldri være gjennomført i Agder-fylkene? Det lyder i hvert fall som en beskrivelse av de siste dagers hellige, og ikke av urbane, moderne kvinner, av typen Bjellås Gilje og Vold. De to får det til å høres ut som om jeg har kommandert norske kvinner ut av arbeidslivet på livstid. De kommer trekkende med «50-tallskvinnen», «som levde gjennom ungene». Det jeg foreslo var altså at en av foreldrene er noe mer hjemme i de to-tre første årene av deres barns liv. Har alle så fantastisk interessante jobber at det er et stort offer? «Myte 4: Barnehagen er en dårlig erstatning for mamma. Det er den ikke». Nytt sitat Bjellås Gilje og Vold. Det er påfallende hvor entusiastisk mange har behov for å være når de snakker om barnehager. Alltid understrekes det hvor pedagogisk dyktig personell som jobber der. Sannheten er at det finnes knapt enklere steder å få seg jobb. Dessuten: Er det samvær med pedagoger en ettåring først og fremst trenger, åtte timer om dagen? Barnehager kan være utmerket for mange barn, særlig fra treårsalder. Men pedagog Christian Beck ved Universitet i Oslo viser til nyere forskning som sier at det er «direkte skadelig» for barn mellom ett og tre år å tilbringe mer enn 20 timer i uka i barnehage. Gjennomsnittet for norske barn er nå 39,5 timer.

MENS NOEN SETTER likestilling som alle tings målestokk, mener jeg at hensynet til barna bør telle mest. Vi kan rope på myndighetene. Kreve full barnehagedekning, enda bedre permisjonsordninger, enda kortere arbeidsdager. Eller vi kan begynne med oss selv og våre valg og spørre hvorfor vi fikk disse barna.