Likeverd for livssyn - nå!

NÅR DET REGJERINSOPPNEVNTE Gjønnes-utvalget om noen uker skal fremlegge sin utredning om stat og kirke vil det igjen bli åpnet for en debatt om kristendommens rolle i samfunnets felles institusjoner - en strid som har gått i bølger i mer enn 100 år. Det pågående oppstyr om bordbønn i skolen tyder på at frontene fortsatt holder kruttet tørt. De siste alvorlige trefninger fant sted på 70-tallet. Startskuddet gikk 19. februar 1970. Da rykket «Aksjon mot statskirke» inn en annonse i Dagbladet hvor ikke-kristne ble oppfordret til å melde seg ut av Statskirken. Annonsen inneholdt et skjema for utmelding, og var undertegnet av blant andre Jens Bjørneboe, Johan Borgen, Edvard Bull, Philip Houm, Mette Janson, Alf Nordhus og Haagen Ringnes. Kulturradikalerne i Dagblad-annonsen mente at statskirken stred mot «religionsfrihetens prinsipp». Til tross for at både den offentlige Sivertsen-komiteen i 1975 og det kirkelige Bakkevig-utvalg i 2002 senere hevdet et tilsvarende syn, har slike prinsipper måttet vike i kampen mot sosialdemokratisk styringskåthet, bygderomantikk, kultursjåvinisme og kirkepolitisk pragmatisme - i storting, regjering og departementer. Og folk flest synes at det er hyggelig at Gud metter småfuglene

DET HAR LIKEVEL skjedd viktige kulturelle endringer siden 1970. Da stod 96 prosent av folket i statskirken, og av de 4 prosent som ikke stod der, var de fleste medlemmer av pinsemenigheter og andre frikirker. I dag blir 77 prosent av norske barn døpt, og om få år vil hver fjerde borger leve sitt liv helt utenom statskirkens rammer og tradisjoner, fra vugge til grav. Det vil derfor formodentlig bli statistikken, tallene - og ikke prinsippene - som vil veie tyngst på den politiske vektskålen når statskirkesystemets fremtid skal avgjøres. Det vil ikke lenger ta seg pent ut å ha en luthersk statsreligion, når hundretusener et utmeldt av kirken, titusener kaller seg humanister, og minaretene skyter i været på Oslos østkant.

TO DAGER ETTER at «Aksjon mot statskirke» for 35 år siden rykket inn sin første annonse i Dagbladet, hadde den samme avis en støttende leder med tittelen «Statskirkeveldet», og stilte det sentrale spørsmål: «Er det forenlig med et demokrati, med et såkalt pluralistisk samfunn, at en bestemt religion har statsmonopol?» (21.2.70). I utallige redaksjonelle kommentarer har avisen senere mer konsekvent enn noe annet presseorgan svart et entydig nei på spørsmålet. Aftenposten, derimot, så annerledes på saken og mente at aksjonistene var «mer høyrøstede enn store og representative» og tilføyde følgende: «Uten kristendommen er det ikke noe annet tilbake enn nazisme og kommunisme, og man skal ikke dra langt verken i rom eller tid for å finne ut hva det innebærer.» (Leder 27.2.70). Det er vanskelig å forstå at hovedstadens mest «seriøse» avis for bare noen ti-år siden kunne slippe fra en så unyansert og diskriminerende propaganda uten noen markert oppmerksomhet og protest, men det illustrerer en del av den irrasjonelle kraft som ligger i statskirke-tradisjonen, frykten for at bortfallet av de fem første bokstavene i ordet statskirke kan komme til å påføre de øvrige fem - kirken som kirke - en dominoeffekt.

I ARTIKKELSAMLINGEN «Bort med statskirken» fra 1967 omtaler den senere Dagblad-redaktør Arve Solstad det argument som i høyere grad enn noe annet har vært benyttet for å beholde en statsstyrt kirke, nemlig påstanden om at «mørkemennene» vil overta hvis staten slipper taket. Solstad gjengir fra Trygve Bulls memoarer en episode på et debattmøte hvor den senere biskop Eivind Berggrav advarte mot en slik fare. Ifølge Bull/Solstad svarte Mot Dag-lederen Erling Falk med følgende replikk: «Herr Berggrav taler om religion, om kristendommen, om det som for ham skulle være opphøyet og hellig, som om det skulle være en infeksjonssykdom.» Ifølge Falk var Berggravs argument av samme slag som forsvaret for offentlig prostitusjon: Myndighetenes kontroll reduserer smittefaren! Arve Solstads kommentar til Berggravs skremmebilde, er følgende: «Jeg tror det er riktig å bringe debatten ut av denne hengemyr av kirketaktikk, forloren tro og hensiktsmessighetsbetraktninger. Statskirkesystemet fortjener også i Norge en debatt på det prinsipielle plan.» Solstad viser til den debatt som på dette tidspunkt førtes i Sverige, anført av redaktør Torgny Segerstedt. Sverige hadde gjennom flere ti-år en statskirke-debatt på demokratiets premisser - som konkluderte med en separasjon. Eksemplet viser at frykten for en konservativ og fundamentalistisk fristilt svensk kirke var ubegrunnet. Den svenske kyrkan fikk sin frihet i 2000, og hvis det senere har skjedd noen endring i teologi og praksis, så har det vært i liberal og samfunnsradikal retning.

I NORGE er det nå først og fremst Senterpartiet og en håndfull prester som kategorisk forsvarer statskirke som system. Deres respektable ønske er «en åpen og inkluderende folkekirke», og deres antagelse er at kun staten vil være garantist for en slik kirke. Selv om talspersonene for dette syn nå er i mindretall i debatter i riksdekkende medier, er det grunn til å anta at de har en del støtte i lokale organer som blir høringsinstanser for den offentlige stat-kirkeutredning. I denne prosessen er det fra min side sett viktig å imøtegå et argument som stadig fremføres av statskirketilhengere, nemlig at Norge i realiteten har full religionsfrihet, ved at alle kan velge det livssyn de ønsker og at nye religioner, frikirker og livssynssamfunn er likestilt med statskirken på grunn av økonomiske støtteordninger. Bortsett fra slike merkverdigheter som at aspiranter til regjeringsposter (50%) og Kongen ifølge Grunnloven må tilhører statskirken, er det riktig at enhver borger har rett til å melde seg ut av og inn i hvilket som helst tros- og livssynssamfunn. Men med tanke på de mange særordninger som tilgodeser statskirken i skole, helsevesen, sosialomsorg, militæret, fengselsvesenet, ved gravferdsordninger og høytidsmarkeringer i sorg og glede, vil en slik inn-og utmeldingsfrihet representere en altfor snever forståelse av livssynsfrihetsbegrepet. For å gjøre problemstillingen klarere vil jeg derfor heller bruke begrepet likverd, likeverd for livssyn. Et moderne, demokratisk samfunn har likeverd som en nødvendig moralsk og menneskerettslig forutsetning, enten dette gjelder kjønn, rase eller religion. De såkalte «kompensatoriske» økonomiske ordninger for tros- og livssynsorganisasjoner, markerer nettopp at det er mangelen på likeverd som utløser kompensasjonen.