Nylig fattet Kristelig Folkepartis landsstyre et vedtak om politiske prioriteringer som nok en gang fastslår at barn må bli kjent med den kristne kulturarven gjennom barnehage og skole. I tillegg sies det at innvandrere ikke bare må lære seg norsk, men også må lære å kjenne «verdiarven vi bygger på» for å bli godt integrert. Denne verdiarven kaller KrF svulstig nok for «vårt etiske morsmål».

Det synes dermed som om KrF gjør begrepene «den kristne kulturarven» og «vår verdiarv» til synonymer. Om dette ikke sies rett ut, er det svært nærliggende å lese vedtaket slik. Og det er vel også meningen?

Men å omtale «vår verdiforankring i kristne røtter» som om dette er de eneste røtter vi nordmenn har, er en grov tilsnikelse. Det vi kan kalle en kristen kulturarv er nemlig langt fra vår eneste kulturarv, men bare én av flere, der det vi kan kalle vår fritenkerske kulturarv har vært langt viktigere i de siste hundreogfemti år.

KrF sier ikke noe mer spesifikt om «verdiarven vi bygger på» enn at den handler om tillit, trygghet, fellesskap, likeverd og menneskeverd. Disse honnørordene skal åpenbart forstås som kristelige, enda verdiene tillit, trygghet og fellesskap vel så gjerne assosieres med arbeiderbevegelsen. Der gis disse verdiene – samt verdien solidaritet – ingen kristelig forankring, men begrunnes sekulært.