Likeverd og tilgjengelighet

REGJERINGEN OPPNEVNTE i november 2002 et lovutvalg for å utrede behovet for å styrke funksjonshemmedes rettsstilling og diskrimineringsvern. Mandatet påla å utarbeide forslag til en ny lov eller forslag til endringer i eksisterende lovgivning eller begge deler for å styrke det rettslige vernet mot diskriminering av funksjonshemmede. Utvalget avleverte nylig sin utredning, NOU 2005: 8 Likeverd og tilgjengelighet, med utkast til en ny diskriminerings- og tilgjengelighetslov.

Lovutkastet vil sikre personer med nedsatt funksjonsevne et vern mot diskriminering på linje med det som er nedfelt i likestillingsloven (diskriminering på grunn av kjønn) og den nylig vedtatte diskrimineringsloven (diskriminering på grunn av etnisitet, religion mv.). I tillegg foreslås regler for å gjøre samfunnet mer tilgjengelig, basert på prinsippet om «universell utforming». Med universell utforming forstås «utforming eller tilrettelegging av hovedløsningen i de fysiske forholdene slik at virksomhetens alminnelige funksjon kan benyttes av flest mulig». Lovutkastet sikrer videre en rett for enkeltpersoner til å få en individuell tilpasning av arbeidsplassen, utdanningssituasjonen, barnehagetilbudet og kommunale dag- og avlastningsaktiviteter.

RETTSSTILLINGEN TIL mennesker med nedsatt funksjonsevne var tidligere basert på en veldedighets- eller omsorgstenkning, både nasjonalt og internasjonalt. Etter hvert ble det også gitt individuelle rettigheter for å imøtekomme særlige behov. I dag er tilnærmingen basert på likeverd utledet av en menneskerettstenkning. Dette skiftet i perspektiv har skjedd i løpet av de siste 20-30 årene. En viktig milepæl er «FNs Standardregler» fra 1993. Videre har FN startet arbeidet med en bindende konvensjon om like rettigheter for mennesker med nedsatt funksjonsevne. Menneskerettstilnærmingen ligger til grunn for dette arbeidet.

Forskjeller i funksjonsevne er et naturlig uttrykk for menneskelig mangfold. De fleste vil oppleve at funksjonsevnen endres i ulike livsfaser. Lovutkastet går langt i å sikre bedre tilgjengelighet og vil, om det får politisk tilslutning, gjøre Norge til et foregangsland på feltet. Det er basert på erfaringer fra land med ulike former for diskrimineringslovgivning, og ser vernet mot diskriminering på grunnlag av nedsatt funksjonsevne i sammenheng med det øvrige diskrimineringsvernet i Norge.

ET RETTSLIG VERN kan utformes på flere måter, avhengig av hvilke samfunnsområder og diskrimineringsgrunnlag som skal omfattes av reguleringen. Utvalget mener at det i Norge bør igangsettes et arbeid for å utarbeide én felles og generelt virkende diskrimineringslov for å gi borgerne et alminnelig vern mot diskriminering, både ved diskriminering på grunnlag av nedsatt funksjonsevne og på andre grunnlag. Et nytt lovutvalg bør også vurdere om diskrimineringsvernet skal gis konstitusjonell beskyttelse ved en egen bestemmelse i Grunnloven.

Diskriminerings- og tilgjengelighetsloven vil bli en parallell til likestillingsloven ved at den omfatter (bare) ett diskrimineringsgrunnlag, samtidig som diskrimineringsvernet blir gjort gjeldende på alle samfunnsområder. Diskrimineringsforbudet gjelder både for direkte diskriminerende handlinger og for indirekte diskriminering der hovedvurderingen er om resultatet av handlingen eller unnlatelsen er diskriminerende. Dette vil kunne ramme et posthus, en kafé eller en butikk hvor for eksempel et forbud mot hunder medfører at blinde med førerhund ikke kan komme inn i lokalet. Det foreslås også forbud mot trakassering på grunnlag av nedsatt funksjonsevne, mot å instruere andre om å diskriminere eller trakassere og mot gjengjeldelse mot personer som reiser en diskrimineringssak. Også medvirkning til slike diskriminerende handlinger vil bli rammet av forbudet.

I TILLEGG OPPSTILLES tilgjengelighetskravene basert på krav om universell utforming. Disse har et snevrere virkeområde idet de gjelder for virksomheter som er rettet mot allmennheten, og primært stiller krav til bygg, anlegg og opparbeidede uteområder. Dette er regler som etter hvert hører inn under plan- og bygningslovgivningen, men som til å begynne vil ha en naturlig plass i en lov som sikter mot både å hindre diskriminering og å bygge ned fysiske barrierer for samfunnsdeltaking. Mens diskriminering på grunnlag av for eksempel kjønn og etnisitet i mange tilfeller springer ut fra holdninger, skyldes utestengelsen av mennesker med nedsatt funksjonsevne ofte manglende tilgjengelighet.

Tilrettelegging basert på universell utforming vil tilgodese mange personer uavhengig av funksjonsevne. Bedret tilgjengelighet og universell utforming kan være av betydning for blant annet gravide kvinner, småbarnsforeldre med og uten barnevogn, mennesker med forbigående funksjonsnedsettelser og mennesker som på grunn av alder får redusert bevegelighet, svekket syn, hørsel eller orienteringsevne. Offentlig og privat virksomhet rettet mot allmennheten er etter lovforslaget pålagt å sikre universell utforming av virksomhetens alminnelige funksjon. Dette er den virksomheten som retter seg mot folk flest. Plikten vil i utgangspunktet gjelde så langt det ikke medfører en «uforholdsmessig byrde» for virksomheten.

Diskriminerings- og tilgjengelighetsbestemmelsene skal håndheves av det allerede vedtatte Likestillings- og diskrimineringsombudet og Likestillings- og diskrimineringsnemnda. Dette apparatet er gitt både en pådriveroppgave og en håndhevingsfunksjon. Ved brudd på tilretteleggingspliktene er det ikke erstatning som skal være den alminnelige reaksjonen. Tilgjengeligheten vil bare bli bedre dersom Likestillings- og diskrimineringsnemnda benytter sin rett til å gi pålegg om stansing, retting mv. Dette er tydeliggjort i lovutkastet.

DE MEST KONTROVERSIELLE forslagene vil nok gjelde kravet om at «bygg, anlegg og opparbeidede uteområder rettet mot allmennheten» skal være universelt utformet. Den foreslåtte loven kan tidligst bli vedtatt og tre i kraft 1. januar 2007. Plikten om universell utforming gjelder etter forslaget for nye bygg, anlegg mv. rettet mot allmennheten og som oppføres etter 1. januar 2009. Samme krav vil gjelde for bygg som gjennomgår vesentlige endringsarbeider. For allerede ferdigstilte bygg, anlegg og opparbeidede uteområder rettet mot allmennheten, inntrer det foreslåtte kravet om universell utforming 1. januar 2019. Dette vil kunne medføre plikter om nødvendige ombygginger, og vil selvfølgelig utløse vesentlige merkostnader som utvalget har fått beregnet. For øvrig vil en gjennomføring av utvalgets lovutkast medføre begrensede kostnader, og som etter en samlet vurdering må anses mer enn kompensert ved at samfunnet åpnes for fullverdig deltaking uavhengig av funksjonsevne.

Det vil bli spennende å følge den videre lovprosessen på dette feltet. Vil Norge bli en ledende nasjon på tilgjengelighets- og likeverdsområdet, eller vil det politiske flertallet mene at de foreslåtte virkemidlene «koster mer enn de smaker»?