NY AKTUALITET: Filmplakat for «Lord of the Flies» fra 1990. I forgrunnen Ralph og Gisgis, mens jegerhøvdingen og utfordreren Jack skimtes i bakgrunnen. Foto: NTB SCANPIX
NY AKTUALITET: Filmplakat for «Lord of the Flies» fra 1990. I forgrunnen Ralph og Gisgis, mens jegerhøvdingen og utfordreren Jack skimtes i bakgrunnen. Foto: NTB SCANPIXVis mer

Likhetene mellom Hillary Clinton og Gisgis i «Fluenes herre»

Fornuft og følelser i litteratur og politikk.

Kommentar

William Goldings Nobelpris-vinnende roman «Fluenes herre» (1954) handler om en gruppe gutter som er isolert på en øy etter en flystyrt. Plottet er et mørkt tilsvar til historien om Robinson Crusoe.

Mens opplysningstidens Robinson brakte sivilisasjon til øya der han var skipbrudden, blir guttene i «Fluenes herre» forvandlet til morderiske villmenn. Vendepunktet i romanen er drapet på Gisgis. Den lubne gutten har forsøkt å få guttene til å leve i fred med hverandre etter regler alle er enige om.

«Hva er best», sier Gisgis, «å være en bøling malte villmenn, eller være fornuftige og ha lover?»

Guttenes svar er å ta brillene hans og velte en stein over ham, «i vill ødeleggelsestrang», slik at Gisgis blir knust mot klippene. Drapet innebærer at makten overføres fra den gode og valgte lederen Ralph, til jegerhøvdingen Jack.

Generasjoner av skoleelever har lest Goldings allegori om den autoritære vending. Lærerne vil at vi skal heie på Ralph, men en del av leserne har kanskje i det stille sympatisert med Jack. Hvorfor skal man alltid være så skikkelig og korrekt? Hvorfor skal man alltid bry seg om regler – hvorfor ikke bare lage sine regler? I Gisgis’ skikkelse er ikke fornuften særlig tiltrekkende: Nærsynt, tynnhåret, stygg og bedrevitende.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Om Gisgis hadde fått skrive sin versjon av hendelsene på øya, ville bokens tittel kanskje vært: «Hva skjedde?!» «What happened» er også tittelen på Hillary Clintons sjokkerte beretning om sitt nederlag i presidentvalget i fjor. Det er paralleller i historiene deres. Som kandidat ble Clinton omtalt på samme vis som Gisgis: døll, lite pen, masete fordi hun var flink og hadde rett.

Og hun vekket villskapen i flokken som stemte på en fyr de fleste samtidig mente var en løgner. Clinton skriver at nederlaget ikke var uttrykk for økonomisk utrygghet. Velgerne som stemte mot henne var ofte motivert av «sinne», som er hennes ord for rasistiske, elite- og kvinnefiendtlige holdninger. Og hun peker på at slaget i stor grad sto om begrepet sannhet.

Republikanerne definerte sannhet på en annen måte enn demokratene, mer følelsesbasert og flytende. De tok folks frykt på alvor, i stedet for å forklare at den ikke hadde noe empirisk grunnlag. Derfor gjorde det lite at kandidaten deres løy. Ifølge faktasjekkere var 78 prosent av hans utsagn om fakta under valgkampen feil. Clinton siterer den republikanske strategen Karl Rove som uttrykte forakt for «det faktabaserte samfunn».

«Vi er et imperium», sa Rove, «og når vi handler, skaper vi vår egen virkelighet».

Bølingen skaper sine egne alternative fakta, for å si det slik. Makt er rett.

I boka «Om tyranni», som nylig er utgitt på norsk av Press forlag, er historikeren Timothy Snyder inne på det samme. Lærdommen fra det tjuende århundre er at tyranniets ankomst først handlet om angrep på fakta og vitenskap, til fordel for et dunklere sannhetsbegrep. «Å forlate fakta er å forlate frihet», advarer Snyder, «for hvis ingenting er sant, kan ingen kritisere makten – det finnes ikke lenger et grunnlag å gjøre det på».

Å drepe Gisgis er å forlate sannheten, forstått som etterprøvbare fakta og lovbasert fornuft, og hengi seg til sine følelser – også de ville og destruktive. Tyranniet virker fjernt i Norge, men angrep på fakta foregår hver dag på et nettsted nær deg.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook