Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Likhetens grenser

I de siste 10- 20 årene har det her i Norge umerkelig skjedd en forsterkning av nasjonal identitet basert på avstamning og felles kultur.

«Jeg blir aldri behandlet som en vanlig norsk jente.» «Det har blitt vanskeligere å ha en annen hudfarge i dette landet de siste ti årene.» Slike uttalelser er det mange av, både i skrift og i tale. Selv mennesker som sett utenfra lever meget fullverdige liv i Norge, kan i visse situasjoner uttrykke atskillig sinne og bitterhet. Hvor kommer dette sinnet og denne bitterheten fra? Spørsmålet har mange mulige svar. Min hensikt med denne kronikken er å løfte frem et enkelt svar, og det er den likhetstenkningen som nå preger hvordan «majoriteten» i Norge forestiller seg det nasjonale fellesskapet, og de grenser dette innebærer overfor dem som oppfattes å ikke «høre til».

Ideen om en demokratisk nasjonalstat innebærer at stat, folk og territorium er sammenfallende, og at «folket» er bærere av nasjonal suverenitet. Nasjonsbegrepet innebærer en spenning mellom nasjonalt medlemskap forstått som noe en kan oppnå ved å bosette seg i et land, og nasjonalt medlemskap forstått som noe en er født inn i. Min påstand er at det de siste ti- tyve årene helt umerkelig har skjedd en forsterkning av nasjonal identitet basert på avstamning og felles kultur. Det vi kan kalle den etniske dimensjonen ved nasjonal tilhørighet er med andre ord mer i forgrunnen. Den bygger på metaforer fra hjem og familieliv, en tett forbindelse mellom territorium og slektskap og en fornyet vekt på luthersk kristendom som kontrast til islam. «Innvandrerne» blir i økende grad sett på som mennesker som ikke «hører til», fordi de ikke oppfattes som «lik oss».

I mine studier av hverdagsliv og livshistorier de siste 25 årene har jeg utformet noen tanker om likhetstankegangen i Norge. Likhetslogikken går i hovedsak ut på at personer må oppfatte seg som like for å føle seg som like verdige. Dette fører i mange situasjoner til en samværsstil der det som partene har felles fremheves, og det som skiller dem ad, så langt det er mulig, holdes taktfullt utenfor samværet. Når de greier å etablere en definisjon av situasjonen som fokuserer på det som oppfattes som likt, kan partene paradoksalt nok også få bekreftelse på sitt individuelle menneskeverd, altså at de er ulike. Likheten med bestemte andre, slik den etableres kulturelt og sosialt, brukes da som en måte å skape og bekrefte seg selv på. Mye sosialt liv kan analyseres som forhandlinger om identiteter og selvbilde. For å få sine ønskede identiteter bekreftet, har hvert menneske behov for andre mennesker som oppleves som kvalifisert til, i stand til og villige til å støtte dem. Ifølge likhetslogikken er de kvalifiserte støttespillerne vanligvis andre mennesker som anses som like. Dette betyr at likeverd forstått som likhet ikke nødvendigvis er observerbar likhet, men en måte å forholde seg på som fremhever det som oppfattes som likt. Dette velger jeg å kalle «forestilt likhet».

Som en positiv verdi innebærer «likhet» ofte at det er et problem når andre mennesker oppfattes som «for forskjellige». Da hender det at partene unngår hverandre, ettersom også «fred», «ro» og «harmoni» er sentrale verdier. Dette kan skje både før en viss forestilt likhet er etablert, og når den ikke lenger kan vedlikeholdes. Forskjeller kan altså skjules både ved at de tones ned overfor dem som oppfattes som like, og ved å unngå dem som på en eller annen måte anses å være «for forskjellige». I denne prosessen blir de sosiale skillelinjene mellom mennesker i samfunnet mer utydelige, samtidig som det fortsatt kan være store forskjeller mellom dem. De utydelige skillelinjene tror jeg er en av grunnene til at begrepet sosial klasse av mange, både samfunnsforskere og folk flest, oppleves som mindre viktig for samfunnsforståelsen i dag enn, la oss si, i 1930-årene.

I min nåværende forskning om «innvandringsdebatten» studerer jeg hvordan mennesker i Norge anvender likhetsstrategier overfor «innvandrere», og i hvilken grad disse forestillingene og argumentasjonsformene bidrar til å konstituere «majoriteten», vedlikeholde dens forestilte fellesskap og legitimere dens makt. «Innvandrerne» konstrueres i utgangspunktet ettertrykkelig som annerledes (men like i sin annerledeshet), samtidig som de anklages for være annerledes gjennom et krav om likhet. Den underforståtte forståelsen av «oss» som det umarkerte (og udefinerte!) normative sentrum skapes ved hjelp av usynlige grenser overfor «dem». «Innvandrere» avkreves å «bli norske», samtidig som det underforstått antas at de egentlig aldri kan bli det. Likhetstankegangen innebærer, kort sagt, i mange sammenhenger en løsning (krav om likhet) på et problem den selv langt på vei bidrar til å skape.

Nasjonalstaten er under press både fra internasjonale og transnasjonale prosesser på den ene siden, og fra regionale og lokale prosesser på den andre. Endringene i de transnasjonale markeder for arbeid, varer og kapital - og den økende makten til multinasjonale selskaper - har redusert den evnen som fagforeninger og myndigheter har hatt, til å kontrollere og beskytte sosiale grupper innenfor nasjonalstatlige rammer. Derfor vender mange mennesker over hele verden seg til religiøse, nasjonale og etniske identiteter for å forsøke å forstå hva som foregår, og for å mobilisere seg selv til forsvar for truede interesser. På tross av oljerikdommen er mange mennesker også i Norge engstelige for hva fremtiden vil bringe. Noen stikkord er motstand mot EU, skepsis overfor den såkalte moderniseringen av velferdsstaten, motstand mot måten nyliberalismen og bedriftsøkonomisk tankegang sprer seg på til stadig nye felt, og engstelse for å miste jobben på grunn av restruktureringene i arbeidslivet. I Norge, som i andre europeiske land, oppfattes og fortolkes nå «innvandringen» som en trussel mot verdier og institusjoner.

Selv om antallet «innvandrere» er forholdsvis lavt, er mediedebatten om dem høyrøstet og polarisert. Det som ser ut til å stå på spill, er på mange måter fortellingene om hvem «vi» er som moralsk fellesskap. På den ene siden er de ekstreme rasistiske og nynazistiske gruppene små i Norge, toppen noen få hundre mennesker. Nesten hele befolkningen står nå sammen mot disse gruppene. På den annen side har Fremskrittspartiet blitt ett av Norges største partier. Selv om det kan diskuteres hvor viktig innvandringsspørsmålet er for denne oppslutningen, kan Fremskrittspartiet som et høyrepopulistisk parti uten tvil sammenlignes med lignende partier ellers i Europa, som Frihetspartiet i Østerrike og Nasjonal Front i Frankrike. Samtidig er det viktig å understreke at uttalt rasisme og nazisme ikke er en del av Fremskrittspartiets retorikk. Mitt poeng her er at det finnes mange andre symbolske ressurser i Norge enn gammeldags rasisme for å uttrykke motstand mot de forskjeller som «innvandrere» representerer. Forestilt likhet og etnisk nasjonalitet er symbolske ressurser som i gitte situasjoner brukes av mer eller mindre alle, uansett partitilknytning.

Mens det i samfunnsdebatten ofte tales ved hjelp av den geologiske metaforen «verdimessig forvitring», vil jeg heller si at den etnisk-kulturelle nasjonalismen er et eksempel på en fortykning og en oppheting av enkelte verdier. Rasialisering (kategorisering av andre mennesker i grupper med utgangspunkt i antatt medfødte karakteristika) inngår i dette som en fortiet dimensjon, en forskjellighet som ofte snakkes om på den måten at den benektes (jeg er ikke rasist, men...). Som ideologier har rasisme og nasjonalisme felles historisk opprinnelse og formelle kjennetegn som er delvis overlappende og delvis ulike. Etnisk nasjonalisme kan derfor i enkelte sammenhenger fungere som ideologisk grunnlag for rasisme. Rasialiseringen av andre mennesker gjøres da naturlig og legitim via samlingen om det etniske, basert på avstamning og kultur. Derfor kan det være grunn til å reise spørsmålet om ikke den etniske nasjonalismen er den mest sentrale begrunnelsesformen for rasialisert hverdagsdiskriminering i dagens Europa.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media