Liksminkerne i Norsk Form

SOM EN EKTE

mafiaboss har Peter «den store» Butenschøn sendt en av sine sersjanter for å debattere med meg. Sersjant Dokk Holm har blitt kommandert til å sette seg ned foran PC'en. I sitt innlegg 1.august skriver han avslutningsvis: «Sett fra mitt nåværende faglige utkikkspunkt må jeg si at jeg oppfatter Norsk Form som en organisasjon som er på høyden, også teoretisk». Det utsagnet har like stor gyldighet som Dokk Holms påstand fra 2000 da han i DN spådde at folk snart ville slutte å spise pizza og gå over til fersk fisk og pesto.

Hovedforskjellen mellom min og Norsk Forms tilnærming til omgivelsene ligger i forholdet mellom estetikk og politikk. Dokk Holm skriver: «Fossen gjør et særlig poeng av at Norsk Form har vært ensidig opptatt av det estetiske og ignorert det politiske. Postulatet av et slikt skille mellom politikk og estetikk er svært problematisk, det høres kanskje fornuftig ut, men bærer preg av en ufordøyd teoretisk posisjon.» Her er Norsk Form uenige med seg selv. Fagdirektør Nina Berre skriver følgende noen dager før i sitt tilsvar: «Samtidig har Erling Fossen rett i at Norsk Form i denne perioden arbeidet med et estetikkbegrep som var bundet til 1980-tallets autonome og noe snevre estetikkforståelse».

La meg belyse mitt eksempel med utgangspunkt i Hurtigruta. Norsk Forms feiring av kultur- opplevelsesindustrien blir veldig grelt i møte med små fiskevær i Nord-Norge. Der består kulturindistrien av en enslig souvenirselger, en rorbu og kanskje et galleri eller et museum. Et samfunn mister både stoltheten og identiteten sin hvis det ikke klarer å produsere til sitt eget livsopphold. Her må estetikken - enten det er design av varer eller utforming av omgivelsene - kobles på produksjonen.

Mye av norsk forms virksomhet knyttet til omgivelsene våre ligger i å utvikle møteplasser på små steder - inkludert områdene rundt Hurtigrutas anløpshavner. Norsk Form vil heve kvaliteten til omgivelsene ved å lage attraktive møteplasser. Det kaller jeg å sminke lik. Disse stedene trenger ny produksjon. Hva hjelper det å ha fine benker på et brosteinstorg når det ikke lenger er mennesker som bor der? Arkitekturen i seg selv klarer ikke å lage et yrende folkeliv, det kan bare mennesker gjøre. Hva skal menneskene på mindre steder leve av?

Med sin estetikktilnærming til tettsteder og bysentra klarer ikke Norsk Form å gripe det vesentlige; hvordan generere nytt liv. Et eksempel: På en konferanse i Haugesund nylig var temaet hvordan sentrum kunne revitaliseres. Jeg snakket om behovet for å gjenopplive offentlighetskulturen ved at innbyggerne begynte å bruke sentrum aktivt for slik å bli produsenter av omgivelsene sine, ikke bare konsumenter. Personen fra Norsk Form snakket i all hovedsak om å fjerne alle baldakinene i gågata fordi de skjemmet den arkitektonske helheten. Hva tror du er viktigst?